Kategoriarkiv: Et liv uten lyd

En løs tråd?

3 svar

Jeg tipper vi alle kjenner til hvordan vi kan tenke på noe og hvordan vi gjør problemene større enn de egentlig er inni vårt eget hode? Du tenker på hvilke problemer du kommer til få, hvordan alle kommer til å reagere, hva som vil bli sagt, hvordan du selv kommer til å gjøre alt feil, og problemet blir bare større og større for hver tanke du tenker. Og da når du endelig tar tak i det, så er det bare et liten greie og du tenker «Var det alt?». Du tenker at hvis du drar i den tråden kommer alt til å rakne, og du blir sittende med en stor floke, men noen ganger så er det faktisk bare en løs tråd.

Det er mye jeg er avslappet til, kanskje litt for avslappet noen ganger, men når det kommer til hørsel og mine «begrensninger» der så tar jeg meg selv i å tenke på det litt ekstra. Der har jeg lært av erfaring at en løs tråd ikke alltid bare er en løs tråd, men hvordan skal jeg vite når det er og ikke er et problem?

Sånn som nå, vi skal ut i praksis i morgen. Med andre ord – det har ikke skjedd enda og jeg vet ikke hvordan det vil gå, men i mitt hode er alt allerede ødelagt og problemene virker uoverkommelige. Første året i praksis så var jeg på en skole hvor de bruker tegnspråk, andre året var jeg på «normalskole» men i gruppen min hadde jeg en medstudent som kunne tegnspråk, men dette året blir det ikke noe tegnspråk. Man kan tenke på det som at når jeg har begge språkene har jeg to ben som jeg kan stå på, men nå har jeg bare ett. Å stå på ett ben over lengre tid er slitsomt og du er i ubalanse. I tillegg så er det mitt svake ben jeg må stå på, så jeg føler at jeg vil knekke sammen i det første vindkastet, i den første lille motstanden jeg får så vil det være over.

Jeg føler at uansett hvordan jeg vrir og vender på det vil det være problemer. Lokalene vi skal være i er ikke gode, og det hjelper ikke meg at de skal pusse opp skolen neste år. Noen av elevene har nylig kommet til Norge, og språket deres er mangelfullt. Jeg har problemer med å forstå de som snakker godt norsk, så hvordan vil det gå med de som ikke snakker godt norsk?
Mulig at alt går bra, at alle er forståelsesfulle og at ukene kommer til å fly forbi fordi det er så gøy, men jeg blir ikke kvitt den stemmen i hodet mitt som tviler. Den stemmen som praktisk talt skriker at jeg har feilet før jeg har begynt.

Og jeg lurer på hvordan vi kom til dette. Første året i praksis var så bra og jeg var overbevist om jeg hadde funnet jobben for meg. Andre året var greit, litt slitsomt, litt gøy og litt lærerikt. Men i år så sier tvilen i meg at kanskje ikke lærerjobben er noe for meg. Hvordan kan jeg jobbe resten av livet med noe som er så problematisk for meg, noe som gjør meg så sliten?

Men jeg skal møte opp i morgen, dytte tvilen så langt bak i hodet jeg kan og prøve. Er det noe jeg er god på, så er det å prøve. Prøve å ikke la meg selv begrenses når jeg ikke må. Prøve å se om det finnes en vei. Så i morgen skal jeg dra i tråden, og håpe at det bare er en løs tråd.

 

Hvis noen nå begynner å lure på hva jeg har tenkt fremover, så kan jeg si at jeg har tenkt til å ta ferdig bachelorgraden min, og så søke meg inn på master i spesialpedagogikk (krysse fingrene for at jeg kommer inn). Med en master som det så har jeg flere muligheter etter studiene, enten som lærer, spesialpedagog, konsulent i tegnspråk/pedagogikk/osv. og i hvert fall ha flere yrkesveier som jeg tror jeg vil trives i. 

Jeg kan ikke høre deg…

Legg igjen en kommentar

jeg kan ikke høre deg...

Disse plakatene fra ActionDeafness er enkle, men veldig illustrerende. Som hørselshemmet er man ofte avhengig av å lese på leppene og lite bakgrunnsstøy. Derfor er det viktig å kunne se den man snakker med, og at det ikke er mange som snakker i munnen på hverandre. Men det er ikke alltid så lett å huske det som ikke gjelder en selv, så tenk på dette som en påminnelse neste gang du møter en som er hørselshemmet.

Aldri stille

4 svar

En liten bemerkning om at jeg i denne teksten har generalisert, og delt verden inn i to mennesker. Men i virkeligheten er det mange ulike grader og nyanser av hørselshemming. Alle opplever lyd og stillhet forskjellig, men for å få frem poenget mitt med teksten valgte jeg å se verden bare for svart og hvitt. 

Aldri stille

Det er aldri helt stille. Lyden sniker seg inn. Alltid tilstedeværende. Gjør seg bemerket, eller lusker i skyggene. Du vet den følelsen når vifta over ovnen har stått på lenge, og noen endelig slår den av og det føles som hele verden plutselig ble helt stille. Hvor lenge varer den følelsen? Noen sekunder, kanskje så lenge som et minutt. Men så sniker de andre lydene seg frem. Du merker kanskje ikke en gang at stillheten forsvant.

Det er alltid noe. Noe som knitrer og suser. Føtter over gulvet. Noen som puster. Gamle hus som knirker. Vinden i trærne. Aldri stille. En kran som drypper. En avis som rasler. Noen som nynner en glemt melodi. Aldri stille.

 

Lydene er en del av hverdagen. Du kjenner de, og vet hvor de kommer fra. Noen ganger vil en uventet lyd få deg til å håpe at du husket å låse ytterdøren, men som regel tenker du ikke over de. Hvis alle lydene plutselig forsvant hadde du kanskje fått en følelse av uro, men ikke klart å plassere fingeren på hva det var som var rart. Lydene er en del av sanseinntrykkene dine. En del av hvordan du opplever livet.

Mine høreapparat er en av- og på-bryter til alle disse lydene. I blant får jeg kommentarer, som regel i bråkete situasjoner, på hvor deilig det må være å kunne skru av apparatene og stenge lyden ute. Det er sant. I blant er det fint. Stort sett så er det bare veldig stille. Den type stillhet som for deg vil gi en følelse av uro. Men som for meg er en del av livet.

Jeg plages ikke av stillheten i seg selv. Men av stillheten midt i kaoset. I blant hender det at jeg har glemt å ta med ekstra batterier. Man skulle tro at jeg 20 år senere skulle klare å huske det hver gang jeg forlater huset, men nei. Da står jeg der i stillheten, og ser munner åpnes og lukkes, folk som ler, føtter som beveger seg over gulvet, men ingen av disse lydene trenger seg gjennom stillheten. Jeg drar meg selv til utkanten av alt som skjer, og forvandles til en stille observatør.

Med apparatene på befinner jeg meg derimot midt i dette evige virvaret av lyd. I motsetning til deg klarer jeg ikke nødvendigvis å skjønne hva lydene er, og hvor de kommer fra. En oppvaskmaskin og en dør som går igjen kan høres ut som det samme. Vinden ute kan høres ut som noen som går opp trappen.

 

Tenk deg at du står i et rom, og så blir lyset slått av. Det blir helt mørkt – det er min stillhet. Når lyset blir slått på så er du i et nytt rom. Noe er gjenkjennbart, som gulvet, veggene og taket – de lydene jeg kjenner igjen, som stemmen til mamma, noen som plystrer på kjøkkenet, en telefon som ringer. Men du kjenner ikke igjen bøkene som står i hyllene, du vet ikke hva som er i skuffene – det er de lydene jeg ikke klarer å plassere. Men jo lenger tid du er i rommet, jo mer finner du ut. Du får lest et par bøker, åpnet et par skuffer. Jeg skjønner at den rare, lyse lyden er en bil som kjører forbi. At den rumlende lyden er vaskemaskinen som står og går.

Hvert sted jeg er, er som et nytt rom. Et rom hvor jeg ikke kjenner innholdet i alle skuffene og ikke har lest alle bøkene på hyllen. Den rumlende lyden er kanskje noe annet her. For deg er det to ulike lyder, som ikke kan blandes sammen. For meg er de kanskje like. Men gi meg litt tid, så skal jeg nok få lest alle bøkene jeg også.
Aldri stille. Alltid stille.

Nothing left in me

Legg igjen en kommentar

Det har vært litt stille her en stund. En land stund. På de siste to månedene har jeg lagt ut ti innlegg. Jeg mente ikke for det å skje. Jeg vil gjerne blogge, om ikke hver dag, så hvert fall tre-fire ganger i uken. Men på slutten av et skoleår så har jeg rett og slett ikke overskudd. Noen år går det greit, og andre år er det tungt. Selv om jeg har tolk og selv om forelesningene ikke er så lange, så er det slitsomt.

jeg er ikke den som forteller alle hvor sliten jeg er. Jeg forteller ikke folk hvordan humøret mitt går nedover for hver dag. Hvordan jeg sakte mister motivasjonen og lysten til å stå opp om morgenen. Men på slutten av skoleåret så skjer det. Det kommer til et punkt hvor det ikke er nok å sove lenge for å få tilbake kreftene. Jeg trenger ferie, miljøforandring, dager uten en plan og jeg trenger å finne igjen motivasjonen og lysten til å gjøre noe.

I løpet av skoleåret så kan jeg ikke bare legge vekk alt, og ta ferie når jeg trenger det. I stedet kutter jeg ned på sosiale aktiviteter og sover. Jeg sover veldig mye. Sikkert alt for mye. Det året her har jeg bodd med Tone, og jeg tror ikke hun forventet at jeg skulle være så sliten, og sove så mye. Men heldigvis for meg så er jo hun den mest forståelsesfulle personen jeg kjenner, så hun bare smiler til meg og spør om det går bra når jeg tumler ut av soverommet fem timer etter at hun har stått opp. Hun har hatt hele treningsøkter og forelesninger mens jeg har sovet.

I blant tar jeg en time-out. Noen dager våkner jeg og det kjennes ut som jeg har vært våken en uke i strekk for jeg er så sliten. De dagene drar jeg ikke på skolen. Som regel er det bare en eller to dager iløpet av et helt skoleår at jeg gir opp på den måten. Men det året her har det vært flere. Allerede i høst skjønte jeg at det kom til å bli et tungt år. Men heldigvis for meg har jeg bodd med Tone, og det har hjulpet å snakke om ting og få ut frustrasjonen over å miste kontroll over sine egne dager.

Nå er skoleåret over, og jeg kom meg gjennom. Forsov meg bare til en eksamen.
(Rakk eksamen heldigvis – tror jeg aldri har vært så effektiv om morgenen i hele mitt liv. 25 minutter fra jeg våknet til jeg satt klar i eksamenslokalet. #KollektivtransportRedderDagen)

Allerede de siste to ukene har jeg merket at motivasjonen min har begynne å komme i det små. Har begynt på neste års pensum. Har noen ideer for ting jeg vil gjøre i løpet av ferien. Men aller mest ser jeg frem til å komme hjemhjem. Skal kose meg masse – det har jeg bestemt meg for, så sånn blir det bare. Og forhåpentligvis så føler jeg meg klar for et nytt skoleår i august!

Men nå skal jeg stoppe å være så personlig. Fra og med i morgen er det tilbake til bilder og overfladiske hendelser.

For de som ikke har fulgt denne bloggen en stund: Jeg er hørselshemmet, og da er det energikrevende med lyd og samtaler. Og i dette samfunnet så er det ganske mye av det, så man blir sliten. Man kan tenke på energien som et batteri. Ved mye lyd, så krever det mye energi og batteriet blir fort tomt. Når det er stille, eller man sover så lader man batteriet. Med mye lyd over lengre tid (som f.eks. et skoleår), blir ladingen mindre effektiv og man blir fortere tom for energi.

A moment of truth

Legg igjen en kommentar

NB! Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen, klage på manglende tilrettelegging, etc. Da jeg opprettet kategorien «Et liv uten lyd» bestemte jeg meg for at jeg skulle vise alle sider av det å være hørselshemmet. Dette er et innlegg om en av ulempene, den såkalte baksiden. Hørselshemmede bruker krefter bare på å føre en helt vanlig samtale og når man er så kraftig hørselshemmet som jeg er så er hver samtale en utfordring. Noen ganger blir utfordringene for store og ting kan være problematisk. I stedet for å skrive et generelt innlegg om det har jeg valgt å skrive om en konkret hendelse fra mitt

Jeg, med min hørselshemming, er ikke funksjonshemmet når jeg er hjemme og leser en bok, eller når jeg lager mat. Jeg er funksjonshemmet når jeg ser på TV, når noen ringer meg, når noen gir en beskjed over høyttaler eller i folksomme områder med mye lyd, som f.eks. på en fest. Med andre ord, man er funksjonshemmet ut fra den situasjonen man befinner seg i.

Stort sett i hverdagen føler jeg meg ikke funksjonshemmet. Jeg er hørselshemmet, men ikke funksjonshemmet. For deg er det kanskje ikke en forskjell, men for meg så er det det. I situasjoner hvor jeg fungerer er jeg «kun» hørselshemmet, men i situasjoner hvor mine evner kommer til kort er jeg funksjonshemmet.

På skolen uten tolk er jeg funksjonshemmet.
På skolen med tolk er jeg hørselshemmet.

På telefonen med noen jeg ikke kjenner er jeg funksjonshemmet.
På telefonen med noen jeg kjenner er jeg hørselshemmet.

Jeg har ikke noe problem med å være hørselshemmet. Det er det livet jeg kjenner, og jeg kan ikke tenke meg noe annet. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av uten min hørselshemming…

Men noen ganger føler jeg meg så innmari funksjonshemmet, og da har jeg bare lyst til å legge meg ned og forbanne den dagen jeg ble født. Tirsdag forrige uke var en sånn dag. Neste år så skal vi velge en fordypning i samfunnsfag, og det er vel det hele studiet har jobbet seg frem mot. Jeg hadde tenkt til å velge globale studier, med fokus på samfunnskunnskap og geografi. Jeg hadde allerede begynt å planlegge, og tenke på bacheloroppgaver jeg kunne skrive rundt det temaet. Men på tirsdag så kom de og fortalte om studieturene i de ulike fordypningene. I globale studier så er det altså en seks ukers tur til Tanzania. Seks uker!? Jeg kan like så godt legge meg ned og dø med en gang. Etter bare to uker i India var jeg kjørt (klikk på linken for å lese om den opplevelsen), så hvordan skulle jeg kunne overleve seks uker.

Som om ikke seks uker er ille nok, så er tre av de ukene praksis. Jeg hadde praksis på skole for hørende barn dette skoleåret, og jeg orket nesten ikke å stå opp den siste uken. Hadde bare lyst til å ligge der i stillheten. Og denne praksisen var jo ‘lett’, med norsktalende elever, og ikke så veldig stor klasse. Jeg snakket med hun som har ansvaret for turen om praksisen, og hun sa det var en klasse der med hørselshemmede elever som jeg kanskje kunne være med, men uansett så snakker de ikke norsk tegnspråk. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til hvilket tegnspråk de bruker i Tanzania, om de har sitt eget, eller om de bruker f.eks. britisk. Uansett så strekker mine tegnspråkkunnskaper seg ikke veldig langt utover det norske.

Med andre ord, ikke en dans på roser akkurat. Siden den turen i såfall vil være obligatorisk så har jeg rett på tolk, men jeg merker jo at jeg blir sliten av forelesningene vi har selv om jeg har tolk. Jeg har tre timer skole fire dager i uka, ikke akkurat de store mengdene, men nok til at jeg blir sliten. Sier seg selv at ca. 16 timer hver dag i seks uker vil dra ut alt jeg har av mentale krefter, og sikkert litt av livslysten med på kjøpet.

Så denne uken har jeg følt meg funksjonshemmet. Og turen er ikke før om et år en gang.

Visste jo egentlig at turen ville være så lang, men tror jeg hadde fortrengt det fordi studiet var så spennende, og jeg ikke ville innse at jeg har mine begrensninger. 1. mars er fristen for å velge fordypning, og til tross for alt jeg har skrevet over så merker jeg at det er vanskelig å velge. Føler at uansett hva jeg velger så blir det feil, fordi at valget mitt baserer seg på hvor funksjonshemmet jeg vil føle meg, og ikke hva jeg aller mest vil. Per i dag så tror jeg at jeg kanskje skal bruke litt tid på å få tilbake interessen for historie, men skal gå noen runder til med mine ‘demoner’ og så får vi se hva som skjer 1. mars. A moment of truth.

 

Helt til sist vil jeg bare putte inn en stor takk til alle de menneskene som bidrar til at jeg i hverdagen kun er hørselshemmet, og ikke funksjonshemmet. Det er forelesere på høgskolen, flinke tolker, gode og støttende venner og ikke minst min fantastiske familie! 

Alene i mengden

Legg igjen en kommentar

Tenkte jeg skulle dele en tekst jeg skrev ved skolestart. For mange som er så hørselshemmet som jeg er, så er bli-kjent-leker og de første dagene på et nytt sted vanskelige fordi det er så mye prating på en gang, alt blir et sammensurium av lyder og da klarer i hvert fall ikke jeg og henge med på en samtale. Bare en tanke til dere som kanskje møter en hørselshemmet i sine første skoledager.

 

Du vet på film når hovedpersonen bare står eller sitter der og alt rundt går i dobbel hastighet eller mer. Det er sånn det føles å begynne på ny skole. Folk skal jo bli kjent og hopper fra navn og alder, til hobbyer, musikk, hva de gjorde i sommer og så videre og videre, så når jeg tenker litt for lenge på et ord så har jeg miste så mye allerede og vet ikke lenger hva vi snakker om.

Noen ganger kommer jeg inn igjen i samtalen, mest bare fordi folk stiller meg et spørsmål, men er jo like fort ute igjen. Som passiv samtalepartner så fokuserer de samtalen på de andre som er mer aktive og til slutt så sitter jeg der og bare lurer på hva jeg skal ha til middag i morgen, om blusen min tåler 40 graders vask, om jeg har vondt i leggen eller om det bare er i hodet mitt.

Når det er ingen sjanse for å være med i samtalen igjen drar jeg hjem. På de dagene hvor hodet mitt er så fullt av lyd at jeg har mest lyst til å gråte det sekundet jeg går ut døra stikker jeg på Narvesen og kjøper bollepose og sjokolade for å trøstespise. På veien hjem tenker jeg at det kanskje blir bedre i morgen.

Og kanskje det blir det.