Jeg tar en del bilder av naturen. Blomster, blader, kongler, steiner, you name it. Dere som har fulgt meg en stund eller bladd i fotograferingskategorien vet det. Jeg tenkte nå å dele litt om hvordan jeg går frem når jeg tar slike bilder, min kreative prosess kan man kanskje kalle det.

Det første som jeg tenker på er hvilken avstand til motivet som er egnet. Som regel går jeg ganske nærme motivet. La meg illustrere hvorfor med et par bilder:

På det øverste bildet står jeg egentlig ikke så veldig langt unna, men nok til å få med alt innenfor den nærmeste kvadratmeteren. Det er mange elementer i bildet som slåss om oppmerksomheten, ingen klar enhet i form av fine linjer, og det er rett og slett kaos. Vi kan si at det er et rotete bilde.

På det nederste bildet har gått en del nærmere, og får dermed mindre rot/støy i bildet. Det er færre ting som krever oppmerksomhet og dermed er det mer behagelig for oss å se på bildet.

I tillegg til avstanden må man se på vinkelen, og omgivelsene. Selv om du er nærme motivet kan det være mange ting i bildet som virker forstyrrende. Så da prøver hvert fall jeg å finne en vinkel som gir relativt nøytral bakgrunn. Det kan være blader og gress, med liten dybdeskarphet så alt rundt motivet blir grønt og uskarpt, og motivet dermed blir fremhevet. Igjen et par bilder for å vise hva jeg mener:

Det øverste bildet er helt ok. Jeg har gått ganske nære og «luket» vekk en del rot fra bildet. Det er et slags hovedmoment i bildet. Men det er også flere mindre momenter i bildet. Det nederste bildet har jeg funnet en annen vinkel å ta bildet i, slik at jeg kun har et hovedmoment i bildet. Her må man rett og slett gjøre en personlig vurdering av hva man vil få frem med bildet sitt. Det øverste bildet er kanskje mer et stemningsbilde som sier sommer og blomster, mens i det nederste har man fokusert på å ta bilde av selve blomsten.

Hvor fotogene er ikke forglemmegeier? Kunne tatt bilder av de i en hel evighet!