Tenkte jeg skulle dele en tekst jeg skrev ved skolestart. For mange som er så hørselshemmet som jeg er, så er bli-kjent-leker og de første dagene på et nytt sted vanskelige fordi det er så mye prating på en gang, alt blir et sammensurium av lyder og da klarer i hvert fall ikke jeg og henge med på en samtale. Bare en tanke til dere som kanskje møter en hørselshemmet i sine første skoledager.

Du vet på film når hovedpersonen bare står eller sitter der og alt rundt går i dobbel hastighet eller mer. Det er sånn det føles å begynne på ny skole. Folk skal jo bli kjent og hopper fra navn og alder, til hobbyer, musikk, hva de gjorde i sommer og så videre og videre, så når jeg tenker litt for lenge på et ord så har jeg miste så mye allerede og vet ikke lenger hva vi snakker om.

Noen ganger kommer jeg inn igjen i samtalen, mest bare fordi folk stiller meg et spørsmål, men er jo like fort ute igjen. Som passiv samtalepartner så fokuserer de samtalen på de andre som er mer aktive og til slutt så sitter jeg der og bare lurer på hva jeg skal ha til middag i morgen, om blusen min tåler 40 graders vask, om jeg har vondt i leggen eller om det bare er i hodet mitt.

Når det er ingen sjanse for å være med i samtalen igjen drar jeg hjem. På de dagene hvor hodet mitt er så fullt av lyd at jeg har mest lyst til å gråte det sekundet jeg går ut døra stikker jeg på Narvesen og kjøper bollepose og sjokolade for å trøstespise. På veien hjem tenker jeg at det kanskje blir bedre i morgen.

Og kanskje det blir det.