NB! Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen, klage på manglende tilrettelegging, etc. Da jeg opprettet kategorien «Et liv uten lyd» bestemte jeg meg for at jeg skulle vise alle sider av det å være hørselshemmet. Dette er et innlegg om en av ulempene, den såkalte baksiden. Hørselshemmede bruker krefter bare på å føre en helt vanlig samtale og når man er så kraftig hørselshemmet som jeg er så er hver samtale en utfordring. Noen ganger blir utfordringene for store og ting kan være problematisk. I stedet for å skrive et generelt innlegg om det har jeg valgt å skrive om en konkret hendelse fra mitt

Jeg, med min hørselshemming, er ikke funksjonshemmet når jeg er hjemme og leser en bok, eller når jeg lager mat. Jeg er funksjonshemmet når jeg ser på TV, når noen ringer meg, når noen gir en beskjed over høyttaler eller i folksomme områder med mye lyd, som f.eks. på en fest. Med andre ord, man er funksjonshemmet ut fra den situasjonen man befinner seg i.

Stort sett i hverdagen føler jeg meg ikke funksjonshemmet. Jeg er hørselshemmet, men ikke funksjonshemmet. For deg er det kanskje ikke en forskjell, men for meg så er det det. I situasjoner hvor jeg fungerer er jeg «kun» hørselshemmet, men i situasjoner hvor mine evner kommer til kort er jeg funksjonshemmet.

På skolen uten tolk er jeg funksjonshemmet.
På skolen med tolk er jeg hørselshemmet.

På telefonen med noen jeg ikke kjenner er jeg funksjonshemmet.
På telefonen med noen jeg kjenner er jeg hørselshemmet.

Jeg har ikke noe problem med å være hørselshemmet. Det er det livet jeg kjenner, og jeg kan ikke tenke meg noe annet. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av uten min hørselshemming…

Men noen ganger føler jeg meg så innmari funksjonshemmet, og da har jeg bare lyst til å legge meg ned og forbanne den dagen jeg ble født. Tirsdag forrige uke var en sånn dag. Neste år så skal vi velge en fordypning i samfunnsfag, og det er vel det hele studiet har jobbet seg frem mot. Jeg hadde tenkt til å velge globale studier, med fokus på samfunnskunnskap og geografi. Jeg hadde allerede begynt å planlegge, og tenke på bacheloroppgaver jeg kunne skrive rundt det temaet. Men på tirsdag så kom de og fortalte om studieturene i de ulike fordypningene. I globale studier så er det altså en seks ukers tur til Tanzania. Seks uker!? Jeg kan like så godt legge meg ned og dø med en gang. Etter bare to uker i India var jeg kjørt (klikk på linken for å lese om den opplevelsen), så hvordan skulle jeg kunne overleve seks uker.

Som om ikke seks uker er ille nok, så er tre av de ukene praksis. Jeg hadde praksis på skole for hørende barn dette skoleåret, og jeg orket nesten ikke å stå opp den siste uken. Hadde bare lyst til å ligge der i stillheten. Og denne praksisen var jo ‘lett’, med norsktalende elever, og ikke så veldig stor klasse. Jeg snakket med hun som har ansvaret for turen om praksisen, og hun sa det var en klasse der med hørselshemmede elever som jeg kanskje kunne være med, men uansett så snakker de ikke norsk tegnspråk. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til hvilket tegnspråk de bruker i Tanzania, om de har sitt eget, eller om de bruker f.eks. britisk. Uansett så strekker mine tegnspråkkunnskaper seg ikke veldig langt utover det norske.

Med andre ord, ikke en dans på roser akkurat. Siden den turen i såfall vil være obligatorisk så har jeg rett på tolk, men jeg merker jo at jeg blir sliten av forelesningene vi har selv om jeg har tolk. Jeg har tre timer skole fire dager i uka, ikke akkurat de store mengdene, men nok til at jeg blir sliten. Sier seg selv at ca. 16 timer hver dag i seks uker vil dra ut alt jeg har av mentale krefter, og sikkert litt av livslysten med på kjøpet.

Så denne uken har jeg følt meg funksjonshemmet. Og turen er ikke før om et år en gang.

Visste jo egentlig at turen ville være så lang, men tror jeg hadde fortrengt det fordi studiet var så spennende, og jeg ikke ville innse at jeg har mine begrensninger. 1. mars er fristen for å velge fordypning, og til tross for alt jeg har skrevet over så merker jeg at det er vanskelig å velge. Føler at uansett hva jeg velger så blir det feil, fordi at valget mitt baserer seg på hvor funksjonshemmet jeg vil føle meg, og ikke hva jeg aller mest vil. Per i dag så tror jeg at jeg kanskje skal bruke litt tid på å få tilbake interessen for historie, men skal gå noen runder til med mine ‘demoner’ og så får vi se hva som skjer 1. mars. A moment of truth.

Helt til sist vil jeg bare putte inn en stor takk til alle de menneskene som bidrar til at jeg i hverdagen kun er hørselshemmet, og ikke funksjonshemmet. Det er forelesere på høgskolen, flinke tolker, gode og støttende venner og ikke minst min fantastiske familie!