Den første frebruar kjørte vi til Mohulpahari. Rettere sagt til sykehuset i Mohulpahari. Vi ble tatt i mot på sykepleierskolen der og tatt med til storsalen hvor alle studentene og lærerene også kom. Vi fikk blomsterkranser og sang som vanlig og tenkte at det var det, men nei da. De skulle gjøre en ting til som også var et velkomstrituale. Nemlig å vaske føttene våre. Vi ble litt satt ut og lurte på om vi hadde hørt riktig. Kikket litt på hverandre og var ikke helt sikre på om vi skulle ta av oss skoene. Men så kom det vaskefat og kluter så da var det av med sko og sokker. Prøve å se ut som det er den naturligste ting i verden at noen krabber rundt på gulvet og vasker føttene våre. Mens føttene våre tørket var det bønn og mer sang.
Etter at velkomstsermonien var over ble vi tatt med på omvisning på sykepleierskolen. Vi fikk se klasserom, bibliotek og forsøksrom blant annet. Så var det visst mat – uheldigvis for oss betydde mat den såkalte sukkersvampen og litt annet som jeg egentlig ikke aner hva var. Vi trykket i oss sukkersvampen så best vi kunne uten å skjære grimaser, hvilket vi har fått litt trening i nå.
Vi trodde at vi nå skulle bort på sykehuset, men det var inn i bilene og ut på landsbygda. Vi skulle nemlig besøke en landsby. Ble (som vanlig) tatt i mot med sang og dans. Synes at man begynne å gjøre det i Norge også; når man får besøk så åpner man døren og sier velkommen og så danser man inn i stuen mens man synger en liten trall. Hadde vært så gøy og besøke folk! …også ble vi vasket på føttene! Igjen! Nå visste vi i hvert fall hva som skjedde så vi smilte og nikket. Fikk også blomsterkranser.
Etter velkomstsermonien så ble vi tatt med inn på gårdsplassen til noen santaler hvor vi ble servert puffet ris oppå tallerken laget av blader. No kidding. De var laget av blader. Blader fra trærne. Det var så kult. Puffa risen derimot… helt greit, men vi fikk jo veldig mye av det så uansett hvor mye vi spiste så det ut som det aldri skulle bli tomt. Mens vi spiste fortalte de om prosjektet sitt, som var et velferds-/gründerprogram. Alle måtte gi litt til felleskasse som igjen skulle bidra til noe for landsbyen eller gi støtte hvis noen ble syke. De laget ting som de kunne selge på markedet med profitt osv. Til slutt ville de vise oss det viktigste de hadde laget – nemlig en ovn med pipe. Kan du tro det? Med pipe! Vi skjønte ikke først hva som var så stort, men så skjønte vi det jo. De fleste har utendørs ovn fordi det blir så mye røyk, men med en pipe så kunne de ha innendørs ovn og det var jo et fremskritt uten like i denne landsbyen.
Tilbake på sykehuset fikk vi omvisning. Ikke helt samme standard som i Norge, men i minste et sykehus og de var veldig stolte av alt de hadde der.
