På søndag (den 03.) begynte vi dagen med gudstjeneste i en santalkirke. Vi var ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre så vi trykket oss sammen på noen benker og prøvde å gjøre oss usynlige. Hvilket viste seg å være umulig… Vi ble kalt frem til presten, også var det noen som sang en velkomstsang også var det blomsterkranser som skulle deles ut. Vi fikk jo alle en hver også kom det enda flere og noen fikk to og Trygve fikk tre blomsterkranser så vi ble litt forfjamset, men vi smilte og tok i mot hilsninger som best vi kunne. Så var det enda en sang før vi kunne gå og sette oss igjen.

Vi hadde jo fått beskjed om å prøve å synge med og se ut som om vi hang med på alt som skjedde. På første salmen var det litt sånn mumling ut i luften som forhåpentligvis ingen hørte, men damen på benken foran oss skjønte at vi kanskje ikke var de flinkeste på santalske salmer og lånte oss sin salmebok og da gikk det litt bedre. Etter hvert var det også lesing fra bibelen (damen foran lånte oss sin bibel) og bønn. Det er tydeligvis ikke helt som i Norge. Her måtte vi ned på kne, også sa presten noe også var det opp og stå, også pratet presten litt og så måtte vi ned igjen på kne og så videre. Du skjønner tegningen. Ikke like lett å henge med på alt, noen satte seg på benken når vi reiste oss og noen satte seg ned når vi skulle på kne, men vi hjalp hverandre så best vi kunne og lot som om vi hadde gjort alt riktig.

Til slutt, for vår del, var det kollekt, vi var ikke helt sikre på hvor mye som var vanlig så vi ga det vi følte for. Tror aldri de kollektbøssene har inneholdt så mye penger før, men var godt å kunne gi noen penger. Vi har jo ikke fått lov til å gi penger til folk på gata, enda hvor synd vi synes på dem og for oss er 50 rupi (f.eks) next to nothing så kostet oss ikke så mye å glede dem.

Etter kollekt så snek vi oss ut og dro tilbake til Bandojuri for å spise lunsj før neste post på prosjektet.

P.S Vi fikk ikke lov til å ta bilder  i kirken så dette innlegget blir nok bildeløst