Vi har vel alle opplevd en eller annen gang at noe vi eier ikke lenger er helt oss. Den genseren du brukte så mye på ungdomsskolen var plutselig ikke så fin som du synes. Vi forandrer oss. Leter stadig etter oss selv i alt vi har. Og en dag så liker du noe du egentlig trodde du ikke likte. Eller omvendt. Jeg har «alltid» vært en som må ha masse ting på veggen; plakater, bilder, hjemmesnekra kunstverk. Hyllene mine har alltid være fulle av småting, minner, følelser, en og annen skatt, men da jeg kom hjem fra folkehøyskolen tok jeg et blikk rundt meg og tenkte; jeg har forandret meg, mens rommet mitt har stått stille. Innså i samme øyeblikk at folkehøyskolen hadde forandret meg mer enn jeg trodde.

Jeg har definert meg selv, satt merkelapper på interessene og egenskapene mine. Da jeg kom hjem tok jeg et ekstra blikk på alle tingene jeg eide og innså at mange av de hadde merkelapper som ikke passet sammen med mine. På tide å sette punktum for en epoke og la rommet mitt forandre seg med meg. Til nå har jeg kastet fire fulle søppelsekker og er godt i gang med min femte. Savner ingenting av det jeg har kastet, eller sannheten er vel at jeg ikke en gang husker 90% av de tingene jeg har kastet. Rommet mitt er fremdeles fullt av ting, men det er ting som virkelig betyr noe og ting som sier noe om meg. Er langt i fra ferdig, men nå blir jeg glad av å se meg rundt i rommet og det er en god start.