Når det kommer til film/TV/bøker så kan jeg være emosjonell. Altså jeg griner som en foss hvis jeg ser på Extreme Makeover – Home Edition. Jeg gråter når Boromir dør. Jeg gråter når Dobby dør. Men hvis sentrale personer på den siden vi heier på dør så er jeg ødelagt. Da kan jeg være trist i timesvis. Selv om jeg har sett filmen hundre ganger og vet at en dør og sier til meg selv «nå dør han, nå dør han» så klarer jeg ikke å la være å gråte.
På sesongfinalen av NCIS sesong 9 så lå jeg på gulvet og gråt. Så voldsomt kan det bli. Når jeg er på kino prøver jeg å holde det inne fordi det hadde vært litt flaut og ligge på gulvet der og grine, men ikke alltid det går helt. Så noen tårer har jeg nok felt der og.
Harry Potter er et helt kapittel for seg selv, som jeg nevnte så kan jeg begynne å grine av å se på bilder eller noe fra Harry Potter. Spesielt fordi fans har laget ting til minne om noen som bare er så trist at jeg blir sittende og grine.
Vil ikke nevne hva i de ulike filmene som får meg til å gråte, men er både fine ting, og triste/slemme ting. Som sagt jeg er litt ekstra emosjonell når det kommer til film. Er ikke bare serier som Ringenes Herre og Harry Potter, hvor karakterene har en spesiell plass i fandom-hjertet mitt som får meg til gråte altså. Ta f.eks Pearl Harbor. Man bare må gråte litt. Men da er dere advart – skal du se film med meg så ikke bli så overrasket om jeg sitter og gråter litt i de triste scenene blant annet.
Det er så sant! Jeg griner som en baby, sksdjfklksdjf. Det er grusomt noen ganger, hahahha – når folk du er med bare; what the hell.. det er bare en film, liksom x)