Forfatterarkiv: Ingrid Strand

Høsten på instagram

Legg igjen en kommentar

Ikke bare bloggen det har vært stille på i høst. Også på instagram har det vært langt i mellom øyeblikkene, men har fått tatt noen få bilder.

10852664_1680803078829752_449772236_n 11349218_499931503516619_942233676_n
// I praksisukene så er det tidlig opp, bybane og buss som gjelder. Hvilket gjør at det blir ekstra deilig når skolen begynner igjen, og jeg bare kan rusle de få hundre meterne bort til skolen.
// Har fulgt nøye med på sjakk-VM. Og alle andre aktiviteter ble basert på hvor vidt jeg kunne ha sjakk på PC’en like ved eller ikke. Kakebaking fungerte helt fint!

11881634_921173181297644_1671233615_n 12080572_414953585362655_964974637_n
// Har gjort litt andre ting i høst enn jeg pleier. Blant annet en del kreativt håndarbeid, som tryllestaver og bøker. // Litt kjedelig å lage middag for kun én person, men prøver å variere litt likevel. Vårruller er kanskje ikke standard på menyen, men lett å lage for én person.

12139831_1702555829977928_2089665462_n 12141926_950369405009179_1761881069_n
// Har hatt en liten «høstdepresjon», og mistet litt av piffen. Men håper at jeg kommer meg greit i gjennom likevel. // Min nye «samboer» Olav passer på at jeg gjør litt skolearbeid også. (Olav er origamisvanen på bildet hvis noen ikke skjønte det).

En løs tråd?

3 svar

Jeg tipper vi alle kjenner til hvordan vi kan tenke på noe og hvordan vi gjør problemene større enn de egentlig er inni vårt eget hode? Du tenker på hvilke problemer du kommer til få, hvordan alle kommer til å reagere, hva som vil bli sagt, hvordan du selv kommer til å gjøre alt feil, og problemet blir bare større og større for hver tanke du tenker. Og da når du endelig tar tak i det, så er det bare et liten greie og du tenker «Var det alt?». Du tenker at hvis du drar i den tråden kommer alt til å rakne, og du blir sittende med en stor floke, men noen ganger så er det faktisk bare en løs tråd.

Det er mye jeg er avslappet til, kanskje litt for avslappet noen ganger, men når det kommer til hørsel og mine «begrensninger» der så tar jeg meg selv i å tenke på det litt ekstra. Der har jeg lært av erfaring at en løs tråd ikke alltid bare er en løs tråd, men hvordan skal jeg vite når det er og ikke er et problem?

Sånn som nå, vi skal ut i praksis i morgen. Med andre ord – det har ikke skjedd enda og jeg vet ikke hvordan det vil gå, men i mitt hode er alt allerede ødelagt og problemene virker uoverkommelige. Første året i praksis så var jeg på en skole hvor de bruker tegnspråk, andre året var jeg på «normalskole» men i gruppen min hadde jeg en medstudent som kunne tegnspråk, men dette året blir det ikke noe tegnspråk. Man kan tenke på det som at når jeg har begge språkene har jeg to ben som jeg kan stå på, men nå har jeg bare ett. Å stå på ett ben over lengre tid er slitsomt og du er i ubalanse. I tillegg så er det mitt svake ben jeg må stå på, så jeg føler at jeg vil knekke sammen i det første vindkastet, i den første lille motstanden jeg får så vil det være over.

Jeg føler at uansett hvordan jeg vrir og vender på det vil det være problemer. Lokalene vi skal være i er ikke gode, og det hjelper ikke meg at de skal pusse opp skolen neste år. Noen av elevene har nylig kommet til Norge, og språket deres er mangelfullt. Jeg har problemer med å forstå de som snakker godt norsk, så hvordan vil det gå med de som ikke snakker godt norsk?
Mulig at alt går bra, at alle er forståelsesfulle og at ukene kommer til å fly forbi fordi det er så gøy, men jeg blir ikke kvitt den stemmen i hodet mitt som tviler. Den stemmen som praktisk talt skriker at jeg har feilet før jeg har begynt.

Og jeg lurer på hvordan vi kom til dette. Første året i praksis var så bra og jeg var overbevist om jeg hadde funnet jobben for meg. Andre året var greit, litt slitsomt, litt gøy og litt lærerikt. Men i år så sier tvilen i meg at kanskje ikke lærerjobben er noe for meg. Hvordan kan jeg jobbe resten av livet med noe som er så problematisk for meg, noe som gjør meg så sliten?

Men jeg skal møte opp i morgen, dytte tvilen så langt bak i hodet jeg kan og prøve. Er det noe jeg er god på, så er det å prøve. Prøve å ikke la meg selv begrenses når jeg ikke må. Prøve å se om det finnes en vei. Så i morgen skal jeg dra i tråden, og håpe at det bare er en løs tråd.

 

Hvis noen nå begynner å lure på hva jeg har tenkt fremover, så kan jeg si at jeg har tenkt til å ta ferdig bachelorgraden min, og så søke meg inn på master i spesialpedagogikk (krysse fingrene for at jeg kommer inn). Med en master som det så har jeg flere muligheter etter studiene, enten som lærer, spesialpedagog, konsulent i tegnspråk/pedagogikk/osv. og i hvert fall ha flere yrkesveier som jeg tror jeg vil trives i. 

Denne høsten skal jeg…

Legg igjen en kommentar

bli bedre på å lytte til kroppen min. Jeg gjør det mesteparten av tiden, men noen ganger er jeg f.eks. for høflig til å avslå sosiale invitasjoner selv om jeg vet jeg er sliten, og så blir jeg sittende der med vondt i hodet og ute av stand til å konsentrere meg om å lese på leppene til folk. Så denne høsten skal jeg bare si ja takk til sånn passe mange invitasjoner.

lære litt mer ASL (American Sign Language). Jeg kan litt, men nå har broren min begynt å lære seg ASL, så da skal jeg lære meg litt mer og så kan vi sitte sammen i juleferien og snakke sammen på tegnspråk.

prøve å legge ut videoer på YouTube litt mer regelmessig. Jeg har vært helt håpløst uregelmessig tidligere. Legger ut en liten haug med videoer i sånn to uker, og så skjer det ingenting på flere måneder. Jeg kan klare bedre enn det, så det skal jeg prøve på i høst.

ferdiggjøre minst fem av mine DayZero-mål. For å ha en sjans til å komme i mål til slutt bør jeg være regelmessig og gjøre en innsats. Fem er jo ikke urimelig i det hele tatt.

ønske at jeg finner inspirasjon og motivasjon til fotografering og blogging. Først trodde jeg at jeg hadde en slags kreativ tørketid (oh my), men det er heldigvis ikke tilfelle. Kreativiteten har bare kommet til syne på andre måter. I stedet for fotografering har jeg drevet med håndarbeid. I stedet for blogging har jeg laget videoer til Youtube. Ikke at det er noe galt med håndarbeid eller videoer, men vil at fotografering skal være gøy igjen. Og blogging er en del av hverdagen min, så det føles feil at det ikke skjer noe her. Er kanskje derfor jeg legger ut lister, og vurderer selv de uviktigste ting som bloggmateriale (selv om det aldri kommer ut her uansett).

lese skolepensum (selvfølgelig), men har også et lite ønske om å lese en klassiker eller to. Tenker kanskje Dickens eller Shakespeare. O Romeo, Romeo, wherefore art thou Romeo?

huske at bak skyene skinner solen (både bokstavelig og figurativt). Å gå fra en stille og rolig sommer til en hektisk og bråkete høst har sine utfordringer. Da er det ekstra viktig å legge merke til de fine tingene og de gode dagene.

bake eplekake! Husker ikke sist gang jeg bakte eplekake, og da er det på tide spør du meg.

Og fordi et blogginnlegg burde ha et bilde, i følge meg, så kan dere få dette. Det er det eneste høstbildet jeg har tatt i år, og jeg håper det ikke blir det siste. 

Fjell og høst

Jeg er den som…

1 svar

I vennegjengen er jeg: hun som lytter, men ikke sier så mye selv. Hun som alltid foreslår filmkveld og kake. Hun som knipser bilder av alt og alle. Hun som ser litt for mye på TV-serier. Hun som vil reise hele verden rundt. Helst i dag.

På date er jeg: antageligvis sjenert, men har til gode å finne det ut.

I familien er jeg: den som alltid spør om det er greit at jeg baker en kake. Den som aldri får det helt ryddig på rommet. Den som sitter inne, når de andre sitter ute i solen. Den som alltid er klar for å spille spill.

På jobb er jeg: rutinert, avhengig av lister og har alltid oversikt.

På skolen er jeg: alltid så stresset over at jeg ikke får tid til å lese, at jeg aldri får startet å lese.

På toget er jeg: hun som stirrer ut vinduet og drømmer meg bort. Og alltid kjapt opp med kamera hvis utsikten er litt over gjennomsnittet.

I telefonen er jeg: mest med familien, og da så lenge som mulig.

På melding er jeg: Kort, og alltid usikker på om jeg skal ha smiley eller ikke.

På Tinder er jeg: ikke.

På Facebook er jeg: oftere enn jeg liker å vedkjenne, men opptatt av at feeden min ikke skal fylles av mennesker jeg ikke kjenner og ting jeg ikke interesserer meg for.

Om morgenen er jeg: helst sovende i senga, eventuelt veldig trøtt.

På fest er jeg: sjeldent, og hvis jeg er der prøver jeg å være veggpryd.

På naschpiel er jeg: aldri.

På møter er jeg: den som noterer alt, selv om jeg ikke er sekretær. Men sier ikke så mye selv.

Hjemme alene er jeg: komfortabel og fornøyd. Liker meg best når det er få, og etter skole eller store folkemengder er det salig å være alene på rommet.

I diskusjoner er jeg: den som prøver å være logisk og saklig, og dermed synes jeg oftest at jeg åpentbart har de beste argumentene (selv om jeg ikke sier det høyt).

Når jeg pynter meg: så sminker jeg meg mer enn vanlig.

Som overnattingsgjest er jeg: høflig og takknemlig. Jeg er den som takker for maten, og rydder av bordet, og spør om det er noe jeg skal gjøre.

På eksamen er jeg: alltid irritert på meg selv for at jeg ikke leste mer, selv om jeg ikke hadde klart å huske mer av den grunn.

Bak rattet er jeg: den som observerer andre, og irriterer meg over folk som ikke bruker blinklys, eller tar unødige forbikjøringer.

 

 Follow my blog with Bloglovin

Nasjonal fotovandring ’15 – «Min lørdag»

Legg igjen en kommentar

Temaet for fotovandringen i år var «min lørdag». Jeg synes det var det vanskeligste temaet så langt på de fotovandringene jeg har vært med på. Antageligvis fordi det ikke er så konkret og håndfast. Endte opp med å ta bilder av folk i byen. Ikke nødvendigvis så veldig lørdagaktig, men det var min tolkning av oppgaven så er jo ikke feil.

min lørdag (4) min lørdag (5) min lørdag (6)