Oj.. her burde det sikkert stå lærer med store bokstaver, men de av dere som har lest bloggen husker kanskje at jeg allerede har skrevet om dette, så først så kan vi se på det jeg har skrevet der:

Hvis jeg kunne bli hva som helst i hele verden uten å måtte tenke på penger ville jeg kanskje blitt danser. Men det eneste publikumet jeg tør å danse for er hybelkaninene mine så tror nok min dansekarriere stopper på stuegulvet. Vurderer å ta danseklasser når jeg begynner med studier, men når man har bikket 20 så er det litt kleint å troppe opp i dansetimene sammen med alle 5-åringene.

En annen ting jeg gjerne vil ha som levebrød er å reise rundt i verden og oppleve kulturer, steder og folk. Dessverre finnes det ingen slik jobb. Alternativene er å jobbe i reisebyrå med pakketurer/charterturer eller som skribent i Vagabond eller noe sånt. Pakketurer/Charterturer er definitivt ikke min greie så da kommer jeg nok til et punkt hvor jeg ikke vil glede meg til jobben lenger. Skribent i Vagabond hadde jo vært fryktelig gøy, men dere har jo lest mine reiseskildringer – ikke akkurat noe å skryte av.

Jeg trodde jo drømmen min var jusstudier og den store røde (lovsamlingen). Jeg tok feil. Interessant ? Ja. Drive med det resten av livet? Glem det. Så da fant jeg frem et par andre drømmer – lærer og fotograf. Da hadde jeg ikke troa på meg selv som fotograf. Jeg er jo bare en amatør som synes det er gøy å trykke på knapper og fange øyeblikk. Så jeg gikk for lærer. Fortalte det til «alle sammen» at jeg skulle begynne på lærerutdanning og sendte inn søknader.

Men til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte «søren heller – jeg har jo SÅ lyst til å bli fotograf». Søknaden ble fylt ut og med hjertet helt oppi halsen hoppet jeg i det og sendte den avgårde. En stund gikk jeg å vurderte for og i mot den ene og den andre utdannelsen . Hva skulle jeg gjøre hvis begge søknadene ble godkjent – valgets kval dere.

Som dere kanskje husker så fikk jeg ja på begge søknadene, men takket nei til lærerutdanningen og gikk for fotograf. Et år senere så hadde jeg konkludert med at fotografyrket var for folk som hadde en litt annen holdning til det enn meg. Jeg ville ikke jobbe med tidsfrister og bruke tiden på redigeringer og photoshop. Jeg ville bare ha det gøy med det, leke meg i studio og gå ute og lete etter motiver. Dokumentere hendelser og liv. Så atter en gang søkte jeg på lærerstudier. Selv om jeg brukte mer tid på å lese om studier som reiselivskoordinator, diplomat  og andre yrker som i mine drømmer var så perfekte at det ikke gikk an. Det var jo den egentlige drømmen min. Reise ut der, oppleve kulturene, skrive og fotografere.

Læreryrket var noe som appellerte til den fornuftige siden i meg – jeg har en sånn side også nemlig – jeg liker å forklare ting, formidle kunnskap og her kunne jeg kombinere mange fagområder som jeg liker. En jobb som kan tilrettelegges ved behov. En trygg jobb, med inntekt. Selv om jeg i blant tenker at det kanskje hadde vært så mye gøyere å bare hoppet i det, og tatt drømmejobben så vet jeg at det ikke hadde gått i lengden.

Altså jeg fikk jo fullstendig sammenbrudd etter tre uker i India, hvordan skulle jeg klare å leve hele livet mitt der ute? Jeg får heller leve livet mitt der ute i ferier og i drømmeland når jeg sover. Jeg trives jo på studier, selv om det er litt styr å være hørselshemmet her også. Ikke fikk jeg tolk med en gang og hva med den dagen jeg fikk beskjed om at Trondheim hadde vært et bedre valg fordi her ville ikke vitnemålet mitt bli godkjent hvis jeg skulle ta praksis som det passet meg. Men nå har jeg tolker i de fleste timer. Vitnemålet mitt blir godkjent.
Jeg gleder meg mer og mer til praksis og læreryrket. Så jeg tror det blir bra. Kanskje det viser seg at læreryrket var drømmejobben hele tiden?