Så naiv var jeg at jeg trodde kanskje tiltakene ville lette snart og kanskje vi kunne komme tilbake på arbeidsplassen, så kommer lørdag og beskjeden er klinkende klar. Nei. Det skjer ikke.

Det å bo alene i sosial nedstenging har vel både fordeler og ulemper.
Fordeler: ingen jeg kan bli sur på eller rett og slett bli lei av, ingen som bryr seg om jeg går i pysjbukse for tredje eller tiende dagen på rad, ingen grunn til å stå opp før 12 i helgene

Ulemper: ingen jeg kan bli sur på eller rett og slett bli lei av, ingen som bryr seg om jeg går i pysjbukse for tredje eller tiende dagen på rad, ingen grunn til å stå opp før 12 i helgene

Går det lang nok tid så blir alle fordelene til ulemper, og vi nærmer oss faktisk et år siden første lockdown, så det har vært mer enn nok tid. Det nye og blanke året ga meg en liten reset i tankegangen, så har klart å finne noen holdepunkter i hverdagen.

Men jeg er sliten nå. Isolasjon og brakkesyke tærer på. Blitt ferdig med puslespillet mitt da. Og startet på et nytt dagen etter, for er det en ting jeg har nå, så er det tid. Hold ut og hold avstand.

For å stjele en frase eller to fra selveste Queen Elizabeth II, «We should take comfort that while we may have more still to endure, better days will return. We will be with our friends again. We will be with our families again. We will meet again.»