Den 26. begynte vi dagen med å dra til Kali tempel. Siden det var nasjonaldagen så var tempelet fullt og vel så det. Køen var evig lang så vi bestemte oss for å ikke gå inn, men fikk en liten omvisning ute av en lokal. Han forklarte at folk ofret blomsterkranser til Kali. Også var det eget rom hvor de ofret geiter… Vi var lettet over å slippe å se det, men det var jo flere geiter på området og følte et lite stikk i hjertet hver gang vi så en av dem.
Vi tok metroen tilbake til sentrum. Vi hadde egentlig tenkt oss til Victoria Memorial, men en vakt med dårlig engelsk ordforråd sa noe om at det var stengt. Vi prøvde å se om vi fant en annen inngang for å få litt mer informasjon av noen som faktisk kunne engelsk. Før vi kom så langt kom vi til en slette/park hvor folk strømmet inn. Tydeligvis noe som skjedde der så vi slo følge med de. Rundt om i parken var det fotball, cricket, sukkerspinn og ballonger. På den andre siden av parken var det en parade av militærgrupper og korps. Langs etter denne veien så var det laget «tribune» hvor folk kunne se på paraden så vi stilte oss der en stund og så på paraden.
Paraden var litt ensformig så vi bestemte oss for å finne på noe annet. Vi gikk ut av parken og delte oss i to grupper. En gruppe gikk til Park Street og en gruppe gikk til New Market. Dessverre for min gruppe var mesteparten av New Market stengt på grunn av nasjonaldagen, men vi kikket litt i de som var åpne før vi gikk for å spise lunsj.
Vi bestemte oss for KFC og dagens høydepunkt for meg kom her, for alle som jobbet på KFC var døve/hørselshemmede og kommuniserte med skilt og tegnspråk. Hjertet mitt hoppet opp og ned av glede. Det er tilrettelegging av arbeidsplassen det. For å bestille mat pekte man på et menyskilt som lå på disken og de pekte på skjermen for å vise hvor mye man skulle betale. For alle kundene virket dette helt dagligdags og som jeg senere fant ut så var det sånn på flere KFC-avdelingeri Kolkata (Noen steder jobbet det også hørende i tillegg).
Etter lunsj ruslet vi gjennom byen, stoppet der vi ville og etter hvert var vi tilbake på BMS, hvor vi bodde. Der testet jeg dusjen, som var så som så, men man ble våt og i det minste litt renere, så den ble godkjent. Med godkjentstempel var plutselig hele rommet i dusjkø. Etter at alle hadde dusjet satte vi oss i hagen og leste, skrev postkort, prøvde å bli bestevenner med fuglene og tok bilder. Etter hvert som solen gikk ned og det ble kjølig trakk vi oss inn igjen.
Klokken seks var det middag på Macumba for alle sammen. På vei ditt trodde vi for et lite sekund at vi skulle dø, da taxisjåføren begynte med å kjøre i motsatt kjørefelt til voldsomme protester fra bilene som faktisk kjørte i den kjøreretningen, men tilslutt kom vi oss til en åpning hvor vi kunne komme over i riktig kjørebane…puuh.. ble ikke så mye bedre av at han insisterte på å kjøre i hva som må være de trangeste gatene i byen, evt. feil vei i en enveiskjørt gate som jeg trodde først. Men vi overlevde og etter et godt måltid var skrekken borte også.
Tilbake på hotellet vasket Silje, Line og jeg skittentøyet vårt i en bøtte på badet. Siden dette var første gang vi gjorde noe lignende lo vi mer enn vi vasket, eller det føltes sånn i hvert fall. Etter hvert ble det litt mer vanlig, men hvor rent tøyet faktisk ble kan man sikkert diskutere.
