♥ Sjakkturnering med mamma til helgen
♥ Ingvild kommer på besøk i slutten av oktober
♥ Halloween
♥ Filmpremierer (Hunger Games; Catching Fire og Hobbiten: I Smaugs ødemark)
♥ Til å reise hjem i juleferien
♥ Londontur med Connie
♥ Praksis (gruer meg litt også)
♥ Jul
♥ Til å bake kake
♥ Til å skrive om noe av det som har skjedd mens denne utfordringen har pågått
♥ Nyttårsfeiring
♥ Til alle fine ting som skal skje fremover, men som jeg ikke vet om enda
♥ inco-camp
♦ hører på musikk
♦ spiser mat
♦ baker kake
♦ danser
♦ går tur
♦ tar bilder
♦ er superhelt
♦ har bena på bordet
♦ synger
♦ tegner
♦ sitter på tumblr eller lignende
♦ prokastinerer
Når jeg begynte med blogg så var det mest for å kunne holde venner langt unna oppdatert. Vi så hverandre ikke så ofte, så ville gjerne si litt om hva jeg brukte dagene mine på uten å gi de et eviglangt referat hver gang jeg så de.
I tillegg så liker jeg å skrive, så brukte det som en anledning til å bli flinkere til å skrive. Både den formelle delen av det med grammatikk og alle andre sånne fine ord som man bruker på sånt. Du vet; morfologi, semantikk og syntaks osv. Men også den litt mer kreative delen, med å få tekster til å være litt interessante, kanskje humoristiske, og ikke alltid den samme sjangeren hele tiden.
Senere som fotointeressen min ble større og større så ble det en arena til å vise frem bilder, inspirasjon fra andre fotografer og ikke minst Bjerkelyåret. Bjerkelyåret og her i Bergen har også tilknytning til punkt en nå som familien min også følger litt mer med.
I tillegg så er det en motivasjon til å gjøre ting. Jeg har jo ikke så lyst til å skrive «I dag har jeg vært på skolen. Der lærte vi om syntaks. Etterpå dro jeg hjem og spiste middag. Og nå blogger jeg. Hva har dere gjort i dag?». Derfor prøver jeg å gjøre noe litt mer spennende (nesten) hver dag så jeg har noe å skrive om. Med andre ord; hverdagen blir litt mer spennende og interessant, man motiverer seg selv til å få noe ut av dagen og kanskje motiverer andre i samme slengen.
Jeg har også begynt å bruke bloggen som en informasjonskanal. Jeg møter stadig vekk folk som har spørsmål om det å være hørselshemmet eller tegnspråk, men ikke alle har en i vennegjengen eller familien de kan spørre så lager da videoer og skriver tekster om det så folk kan se litt her. Jeg skriver også om de sidene man kanskje ikke alltid legger merke til eller tenker over, som det jeg skrev om første skoledag, men som kan utgjøre en forskjell hvis folk legger merke til det. Kanskje noen leste det innlegget, og møtte noen med hørselsproblem på skolen og bidro litt til å få vedkommende til å føle seg mer inkludert.
Men samtidig som alle disse grunnene er de viktigste og de som får meg til å blogge så ville de kanskje ikke spilt noen rolle hvis det ikke hadde vært for dere. Litt av motivasjonen til å skrive en morsom tekst eller lage en tegnspråkvideo er jo at noen skal se det og ha glede og/eller nytte av det. Så tusen takk til alle dere som er innom her i blant og får meg til å føle meg litt verdsatt på en helt vanlig dag.
I tillegg så er det jo veldig gøy å kunne bla tilbake og se alle tingene man har gjort, tingene man har skrevet, bildene man har tatt og øyeblikkene som var så viktige.
Bloggboka mi – her holder jeg oversikt over innleggene mine. Har også en bloggmappa med ideer, tips og planer, men er kanskje ikke så interessant for dere og se alt dette så bare la ved disse to (fem) bildene. 
▽ sove lenge
▽ blomster
▽ helnøtt (sjokolade)
▽ jordbærsnøre
▽ film
▽ kake
▽ mat
▽ fine kjoler
▽ internett
▽ musikk
▽ kreative påfunn
▽ fine ting
Føler egentlig ikke at jeg har så mange hjertesaker om dagen. Det går litt i perioder. Men som alltid så synes jeg at folk gjerne kan bruke litt tid og penger på noe som er viktig for dem. Om det er regnskogfondet, Redd Barna, UNICEF, WWF eller noe helt annet. Ikke alle har det like bra som oss her i Norge, og ikke alle har muligheten til å gjøre det bedre for seg selv og trenger hjelp fra noen. Vi har det egentlig veldig bra her i Norge, selv om en del klager ganske mye. Og jeg synes vi kan være litt mer takknemlige, og kanskje vise det gjennom å hjelpe noen som trenger det.
Jeg støtter WWF ved å være isbjørnfadder. Grunnen til at jeg har valgt de er fordi jeg tenker at naturen og dyrene ikke har sin egen stemme eller midler/penger til å redde seg selv. Jorda er grunnlaget for oss mennesker, så vi burde ta bedre vare på den for å ikke miste grunnlaget vært. Og jeg synes generasjonene etter oss skal få oppleve alt det fine naturen har å by på. Jeg vurderer også å bli tigerfadder eller pandafadder, så mulig McGee (isbjørnen min) får en «søster» eller «bror».
► familien min
► sommerkvelder
► Connie
► rommet mitt
► reising
► Ingvild
► å ha tilgang på et studio
► Bjerkelyåret
► hjemmehjemme
► kreative påfunn
► Tone
► å ha noen i nærheten
► baking
► Office
► evnen til å holde rommet mitt ryddig
► et kjøkken hvor jeg kan kose meg med matlaging og ha det som jeg vil
Når det kommer til film/TV/bøker så kan jeg være emosjonell. Altså jeg griner som en foss hvis jeg ser på Extreme Makeover – Home Edition. Jeg gråter når Boromir dør. Jeg gråter når Dobby dør. Men hvis sentrale personer på den siden vi heier på dør så er jeg ødelagt. Da kan jeg være trist i timesvis. Selv om jeg har sett filmen hundre ganger og vet at en dør og sier til meg selv «nå dør han, nå dør han» så klarer jeg ikke å la være å gråte.
På sesongfinalen av NCIS sesong 9 så lå jeg på gulvet og gråt. Så voldsomt kan det bli. Når jeg er på kino prøver jeg å holde det inne fordi det hadde vært litt flaut og ligge på gulvet der og grine, men ikke alltid det går helt. Så noen tårer har jeg nok felt der og.
Harry Potter er et helt kapittel for seg selv, som jeg nevnte så kan jeg begynne å grine av å se på bilder eller noe fra Harry Potter. Spesielt fordi fans har laget ting til minne om noen som bare er så trist at jeg blir sittende og grine.
Vil ikke nevne hva i de ulike filmene som får meg til å gråte, men er både fine ting, og triste/slemme ting. Som sagt jeg er litt ekstra emosjonell når det kommer til film. Er ikke bare serier som Ringenes Herre og Harry Potter, hvor karakterene har en spesiell plass i fandom-hjertet mitt som får meg til gråte altså. Ta f.eks Pearl Harbor. Man bare må gråte litt. Men da er dere advart – skal du se film med meg så ikke bli så overrasket om jeg sitter og gråter litt i de triste scenene blant annet.
Oj.. her burde det sikkert stå lærer med store bokstaver, men de av dere som har lest bloggen husker kanskje at jeg allerede har skrevet om dette, så først så kan vi se på det jeg har skrevet der:
Hvis jeg kunne bli hva som helst i hele verden uten å måtte tenke på penger ville jeg kanskje blitt danser. Men det eneste publikumet jeg tør å danse for er hybelkaninene mine så tror nok min dansekarriere stopper på stuegulvet. Vurderer å ta danseklasser når jeg begynner med studier, men når man har bikket 20 så er det litt kleint å troppe opp i dansetimene sammen med alle 5-åringene.
En annen ting jeg gjerne vil ha som levebrød er å reise rundt i verden og oppleve kulturer, steder og folk. Dessverre finnes det ingen slik jobb. Alternativene er å jobbe i reisebyrå med pakketurer/charterturer eller som skribent i Vagabond eller noe sånt. Pakketurer/Charterturer er definitivt ikke min greie så da kommer jeg nok til et punkt hvor jeg ikke vil glede meg til jobben lenger. Skribent i Vagabond hadde jo vært fryktelig gøy, men dere har jo lest mine reiseskildringer – ikke akkurat noe å skryte av.
Jeg trodde jo drømmen min var jusstudier og den store røde (lovsamlingen). Jeg tok feil. Interessant ? Ja. Drive med det resten av livet? Glem det. Så da fant jeg frem et par andre drømmer – lærer og fotograf. Da hadde jeg ikke troa på meg selv som fotograf. Jeg er jo bare en amatør som synes det er gøy å trykke på knapper og fange øyeblikk. Så jeg gikk for lærer. Fortalte det til «alle sammen» at jeg skulle begynne på lærerutdanning og sendte inn søknader.
Men til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte «søren heller – jeg har jo SÅ lyst til å bli fotograf». Søknaden ble fylt ut og med hjertet helt oppi halsen hoppet jeg i det og sendte den avgårde. En stund gikk jeg å vurderte for og i mot den ene og den andre utdannelsen . Hva skulle jeg gjøre hvis begge søknadene ble godkjent – valgets kval dere.
Som dere kanskje husker så fikk jeg ja på begge søknadene, men takket nei til lærerutdanningen og gikk for fotograf. Et år senere så hadde jeg konkludert med at fotografyrket var for folk som hadde en litt annen holdning til det enn meg. Jeg ville ikke jobbe med tidsfrister og bruke tiden på redigeringer og photoshop. Jeg ville bare ha det gøy med det, leke meg i studio og gå ute og lete etter motiver. Dokumentere hendelser og liv. Så atter en gang søkte jeg på lærerstudier. Selv om jeg brukte mer tid på å lese om studier som reiselivskoordinator, diplomat og andre yrker som i mine drømmer var så perfekte at det ikke gikk an. Det var jo den egentlige drømmen min. Reise ut der, oppleve kulturene, skrive og fotografere.
Læreryrket var noe som appellerte til den fornuftige siden i meg – jeg har en sånn side også nemlig – jeg liker å forklare ting, formidle kunnskap og her kunne jeg kombinere mange fagområder som jeg liker. En jobb som kan tilrettelegges ved behov. En trygg jobb, med inntekt. Selv om jeg i blant tenker at det kanskje hadde vært så mye gøyere å bare hoppet i det, og tatt drømmejobben så vet jeg at det ikke hadde gått i lengden.
Altså jeg fikk jo fullstendig sammenbrudd etter tre uker i India, hvordan skulle jeg klare å leve hele livet mitt der ute? Jeg får heller leve livet mitt der ute i ferier og i drømmeland når jeg sover. Jeg trives jo på studier, selv om det er litt styr å være hørselshemmet her også. Ikke fikk jeg tolk med en gang og hva med den dagen jeg fikk beskjed om at Trondheim hadde vært et bedre valg fordi her ville ikke vitnemålet mitt bli godkjent hvis jeg skulle ta praksis som det passet meg. Men nå har jeg tolker i de fleste timer. Vitnemålet mitt blir godkjent.
Jeg gleder meg mer og mer til praksis og læreryrket. Så jeg tror det blir bra. Kanskje det viser seg at læreryrket var drømmejobben hele tiden?
Jeg er ikke så glad i sånne spørsmål.. hadde du spurt meg for fem år så hadde jeg aldri kunne gjort rede for at jeg skulle gå på juss, så et år på Bjerkely og så havne her. Hadde ikke den minste ide om at livet mitt skulle bli som dette. Ikke bittelitt engang.
Men hovedtanken er at jeg enten har tatt lærervitnemål og jobber som lærer eller at jeg har begynt med spesialpedagogikk. Men ikke spør meg hvor i verden jeg vil befinne meg..bare de siste fem årene har jeg bodd hjemmehjemme, i Hønefoss, på Bjerkely og her i Bergen. Som lærer er man litt fleksibel fordi man trenger det overalt så det kommer jo an på hvor jeg får jobb.
Utover det så vet jeg egentlig veldig lite..men jeg håper at jeg har mine gode venner og min familie i god behold. At jeg er frisk og ved god helse. Jeg håper jeg fremdeles har sansen for matlaging, fotografi, film og bøker. Kanskje jeg har skrevet ferdig boka mi, i hvert fall kommet lenger på den. Forhåpentligvis har jeg blitt litt flinkere til å jogge i blant, og ikke spise like mye godteri, men ingen krise om det ikke er tilfelle. Innen da så er DayZeroprosjektet over så jeg håper det gikk ganske bra. High Five til meg selv for å ha klart nesten alt i såfall.
Uansett så blir det spennende å se hva det blir av meg til slutt og gleder meg til alt som skal skje mellom da og nå. Det er jo 1825 dager til, og jeg håper mange av de er fine/morsomme/spennende/interessante/minneverdige.
Tror jeg har skrevet sånn 1000 ganger at jeg har den beste familien i verden. Men dere klarer vel en gang til? Skal prøve å ikke skrive inn i evigheten, selv om det er mye å si om dem. Familien min er da pappa, mamma, storesøster, meg og lillebror.
Pappa – Av pappa har jeg lært å bake boller og skifte dekk på bilen. Pappa kan sånn omtrent alt som er å vite (i følge meg i hvert fall) så hvis det er noe jeg lurer på så kan jeg alltid spørre han. Han vil gjerne at vi skal klare ting selv så når det er noe vi skal gjøre eller finne ut av så dytter han oss i gang med litt tips og så prøver vi litt selv, med kanskje litt veiledning. Så når vi har klart noe så føler vi oss så flinke selv om vi kanskje ikke hadde klart det hvis ikke pappa hadde vært der.
Mamma – Fra mamma har jeg arvet min kreative side og muligens min evne til å få rommet mitt til å plutselig være rotete? Mamma er også den som er flink til å si sin mening; hvis jeg har tatt et bra bilde eller skrevet en god tekst så sier hun det til meg. Hvis den nye genseren jeg kjøpte har en fin farge så sier hun det til meg. Hun sier det og så hvis den ikke er så fin, så hvis jeg har henne i nærheten så spør jeg alltid om hva hun synes om noe så jeg ikke lurer meg selv.
Mamma og Pappa – De har vært flinke til å lære oss selvstendighet, høflighet og det å ha det gøy. De oppmuntrer oss og interessene våre og støtter oss i de valgene vi gjør. Jeg har et godt forhold til foreldrene mine (og det tror jeg de andre også har). Når jeg er hjemme så synes det er fint å kunne sitte på kontoret til mamma og bare prate eller spille spill sammen. Jeg vil jo omtrent at vi skal være sammen alle sammen for alltid – reise på ferier sammen, feire jul sammen og gruppeskype hver dag (det har jeg fremdeles til gode at skal skje en eneste gang, men er jo lov å drømme).
Storesøster – Søsteren min er den jeg snakker med når det skjer noe bra, eller noe dårlig eller bare fordi jeg har lyst. Vi ringer hverandre som regel i hvert fall en gang i uken. Sender brev og koselige ting i posten. Vi kan gå på cafe eller sitte hjemme og strikke med en god kopp varmt drikke. Hun er flink til å bry seg og ta hensyn – hun bruker tegnspråk, snakker med meg når ting er vanskelig på skolen eller utenfor, prøver å inkludere meg når vi er på noe, viser at hun er glad i meg og kjøper sjokolade.
Lillebror – Han får meg til å le, til å føle meg verdsatt og har (nesten) alltid litt tid til meg. Vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt om jeg kan sitte på rommet hans sammen med han, men det er i hvert fall maaaaange og han sier nesten alltid «ja, det er helt greit». Hvis jeg vil spille dataspill så sier han nesten alltid «ja, vi kan ta et par runder». Han kan tulle og skjære grimaser til jeg har så latterkrampe at jeg nesten ikke klarer å puste mer. Han har alltid en sang eller to jeg bare må høre, så vi kan sitte der og høre på musikk.
Snufs…