Foto Art har en fargeoppgave hvor de skal ta bilder med fokus på en farge. Jeg stod modell for Liv i dag. Hennes farge var hvit (som dere kanskje ser). Klarte ikke å bestemme meg for hvilke bilder som var finest så det blir en hel haug. Beklager det altså (eller ikke).
Har ikke redigert bildene (som dere kanskje ser av de svarte prikkene og fordi det er deler av lamper og tak her og der). Alle bildene © Liv G Fallberg
Fra 8. til 9. februar bodde vi på husbåt. Veldig deilig å bare slappe av og se landskapet flyte sakte forbi. Selv om jeg holdt meg i skyggen på grunn av *kremt* litt solbrent hud og faren for solstikk. Pakket meg inn med sjal og vannflasken var aldri langt unna så noe solstikk fikk jeg ikke, noe jeg derimot fikk var en opplevelse.
Tidlig den 6. februar reiste vi fra hotellet med kurs for flyplassen. Målet var Lighthouse Beach i Kerala. En uke med soling og sløving på stranda (trodde vi). Gjennom innsjekk og sikkerhetskontroll. Venting. Venting, Venting. Inn på flyet og opp i luften. Mellomlanding. Venting. Opp i luften. Ned på jorda. Og der var vi i Kerala. Faren til Ananda møtte oss på flyplassen og tok oss med til hotellet vi skulle bo på. Vedic Heritage.
Etter at vi hadde satt fra oss bagasjen var det omtrent førstemann til å ta på badetøy og løpe ned på stranda. Jeg gikk for fotografjobben og beholdt klærne på og det var like så greit, for i det øyeblikket de andre var i vannet begynte det og regne så smått. Noen minutter senere pøste det ned og vi på land fant veien tilbake til hotellet rimelig fort.
Senere på kvelden var det fellesmiddag på en restaurant på stranda før vi avsluttet den første kvelden i Kerala.
Neste dag var fridag som fra nå av omtrent er synonymt med soling, bading og shopping i butikkene ved stranda. Med andre ord; en dag med en god dose feriefølelse.
Jeg bodde hos bestemor i noen dager i vinterferien. Veldig koslig å være der, som alltid. Vi fikk pratet masse, jeg viste bilder og fortalte om India, vi spilte kort, spiste mat (stadig vekk), og hadde det veldig hyggelig.
pusl
Mandagen reiste vi tilbake til Kolkata via en lang togtur. På dette toget var det i tillegg til selgererne også «togmusikanter» som spilte og sang og så gikk rundt og ba om penger. Vi hadde ikke fått vite så mye om stedet vi skulle bo, bare at det var helt greit, ca som BMS og litt nærmere New Market. Viste seg at helt greit betydde hotell! Det var ni fornøyde jenter som stod i resepsjonen når vi skjønte at det var her vi skulle bo. Myke senger, ordentlig dusj og New Market rett på andre siden av gata. Helt greit! Vi gikk rundt og bare «åh, kjenn på senga», «det er dusj her!», «Det er ikke spindelvev på veggene» og så videre. Vårt rom bestemte oss for å virkelig nyte det faktum at vi var på hotell med å bestille room service i stedet for å gå ut og spise. Mens vi ventet på maten dusjet vi og pakket ut.
Etter mat vasket Line og Ananda litt klær i en bøtte på badet (selvfølgelig) før vi gikk opp til kveldssamling.
Tirsdagen var fridag så vi ruslet litt rundt og kikket i butikker og gjorde det vi følte for. På kvelden var det fellesmiddag, som vi heller ikke hadde fått så mye info om. Også denne gangen viste det seg å være noen (mange) hakk bedre enn vi hadde trodd. Vi skulle nemlig på middag på Grand hotell som har de beste restaurantene i Kolkata.
Vi avsluttet kvelden med kveldssamling hvor vi ga Trygve en tre gaver! Dette var jo siste dagen med Trygve så vi ville jo si takk for at han hadde vært med oss de to første ukene og at det hadde vært veldig hyggelig.
Etter lunsj (den 03.) så kjørte vi i 1,5 time til Benegaria for å se på flere steingrusverk i området der. Hvis du vil lese mer om hva som skjer der kan du lese her: http://www.acta.as/index.php?kat_id=315 Vanligvis får ikke folk utenfra, i hvert fall ikke vestlige, hvite mennesker, komme inn på området, men Normisjon må ha dratt kraftig i noen tråder for mirakelet over alle mirakler skjedde. 9 ungdommer fra Bjerkely fikk komme inn på området. Riktignok bare i fem minutter, men vi var der. Kameraet vårt vil kanskje si dessverre for der er det så mye støv at det legger seg på alt i løpet av et millisekund. Jeg pusset støv av kameraet i en evighet før jeg ga opp og tenkte at det aldri ville bli helt rent igjen. Det samme tenkte jeg om håret mitt også forøvrig. Men vi fikk noen (få) bilder, og forhåpentligvis kan Normisjonen bruke noen av de.
Vi hadde jo sett filmen som KOMPIS har laget om steingrusverket, men tror ikke det helt gikk opp for oss hvor ille det var. Vi snakker om barn i 12-13årsalderen som jobber for seks kroner dagen med å lempe stein i en bøtte, bære det til maskinen og helle det oppi der. Dette gjør de flere timer om dagen, i et sinnsykt støvinferno som ødelegger lungene deres og arbeidet ødelegger kroppene deres og de går rundt i steinhaugen uten sko. Noen er så «heldige» at de har flipflops på føttene og et skjerf tullet rundt ansiktet, men tror det uansett ikke gjør det verdt det. Seks kroner dagen for å ødelegge livet sitt på en smertefull og langvarig måte.
Etter å ha fått et lite hint om at fem minutter egentlig var litt for lenge for oss å være der så bestemte vi oss for å dra før vi fikk flere hint. Vi kjørte da til et gammelt steinbrudd i nærheten. De graver seg nedover til de kommer så langt ned at grunnvannet siger inn, og da flytter de til et nytt sted og graver der i stedet. Slik har mye av santalenes landbruksområder blitt ødelagt uten at de får så mye igjen for det.
På søndag (den 03.) begynte vi dagen med gudstjeneste i en santalkirke. Vi var ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre så vi trykket oss sammen på noen benker og prøvde å gjøre oss usynlige. Hvilket viste seg å være umulig… Vi ble kalt frem til presten, også var det noen som sang en velkomstsang også var det blomsterkranser som skulle deles ut. Vi fikk jo alle en hver også kom det enda flere og noen fikk to og Trygve fikk tre blomsterkranser så vi ble litt forfjamset, men vi smilte og tok i mot hilsninger som best vi kunne. Så var det enda en sang før vi kunne gå og sette oss igjen.
Vi hadde jo fått beskjed om å prøve å synge med og se ut som om vi hang med på alt som skjedde. På første salmen var det litt sånn mumling ut i luften som forhåpentligvis ingen hørte, men damen på benken foran oss skjønte at vi kanskje ikke var de flinkeste på santalske salmer og lånte oss sin salmebok og da gikk det litt bedre. Etter hvert var det også lesing fra bibelen (damen foran lånte oss sin bibel) og bønn. Det er tydeligvis ikke helt som i Norge. Her måtte vi ned på kne, også sa presten noe også var det opp og stå, også pratet presten litt og så måtte vi ned igjen på kne og så videre. Du skjønner tegningen. Ikke like lett å henge med på alt, noen satte seg på benken når vi reiste oss og noen satte seg ned når vi skulle på kne, men vi hjalp hverandre så best vi kunne og lot som om vi hadde gjort alt riktig.
Til slutt, for vår del, var det kollekt, vi var ikke helt sikre på hvor mye som var vanlig så vi ga det vi følte for. Tror aldri de kollektbøssene har inneholdt så mye penger før, men var godt å kunne gi noen penger. Vi har jo ikke fått lov til å gi penger til folk på gata, enda hvor synd vi synes på dem og for oss er 50 rupi (f.eks) next to nothing så kostet oss ikke så mye å glede dem.
Etter kollekt så snek vi oss ut og dro tilbake til Bandojuri for å spise lunsj før neste post på prosjektet.
P.S Vi fikk ikke lov til å ta bilder i kirken så dette innlegget blir nok bildeløst
Den 2. februar hadde vi invitert noen ungdommer til å være litt sammen med oss. Leke litt, spille volleyball, feire bursdagen til Trygve og bli litt kjent rett og slett. Jeg brukte formiddagen til å oppdatere Globalbloggen siden vi nå endelig hadde litt internett. De andre lekte haien kommer og rødt-og-grønt-lys ute sammen med ungdommene.
Etter hvert tok jeg med kamera ut og fikk se de siste rundene av rødt og grønt lys før vi gikk til volleyballbanen. Der delte vi opp i lag og spilte frem til det ble mørkt. Da var det te, kake og snacks sammen med litt bursdagssang. Etter mat gikk jentene hjem, noen av guttene ble igjen og vi samlet oss i stuen for litt sang, dans og bønn før vi avsluttet kvelden.
Den første frebruar kjørte vi til Mohulpahari. Rettere sagt til sykehuset i Mohulpahari. Vi ble tatt i mot på sykepleierskolen der og tatt med til storsalen hvor alle studentene og lærerene også kom. Vi fikk blomsterkranser og sang som vanlig og tenkte at det var det, men nei da. De skulle gjøre en ting til som også var et velkomstrituale. Nemlig å vaske føttene våre. Vi ble litt satt ut og lurte på om vi hadde hørt riktig. Kikket litt på hverandre og var ikke helt sikre på om vi skulle ta av oss skoene. Men så kom det vaskefat og kluter så da var det av med sko og sokker. Prøve å se ut som det er den naturligste ting i verden at noen krabber rundt på gulvet og vasker føttene våre. Mens føttene våre tørket var det bønn og mer sang.
Etter at velkomstsermonien var over ble vi tatt med på omvisning på sykepleierskolen. Vi fikk se klasserom, bibliotek og forsøksrom blant annet. Så var det visst mat – uheldigvis for oss betydde mat den såkalte sukkersvampen og litt annet som jeg egentlig ikke aner hva var. Vi trykket i oss sukkersvampen så best vi kunne uten å skjære grimaser, hvilket vi har fått litt trening i nå.
Vi trodde at vi nå skulle bort på sykehuset, men det var inn i bilene og ut på landsbygda. Vi skulle nemlig besøke en landsby. Ble (som vanlig) tatt i mot med sang og dans. Synes at man begynne å gjøre det i Norge også; når man får besøk så åpner man døren og sier velkommen og så danser man inn i stuen mens man synger en liten trall. Hadde vært så gøy og besøke folk! …også ble vi vasket på føttene! Igjen! Nå visste vi i hvert fall hva som skjedde så vi smilte og nikket. Fikk også blomsterkranser.
Etter velkomstsermonien så ble vi tatt med inn på gårdsplassen til noen santaler hvor vi ble servert puffet ris oppå tallerken laget av blader. No kidding. De var laget av blader. Blader fra trærne. Det var så kult. Puffa risen derimot… helt greit, men vi fikk jo veldig mye av det så uansett hvor mye vi spiste så det ut som det aldri skulle bli tomt. Mens vi spiste fortalte de om prosjektet sitt, som var et velferds-/gründerprogram. Alle måtte gi litt til felleskasse som igjen skulle bidra til noe for landsbyen eller gi støtte hvis noen ble syke. De laget ting som de kunne selge på markedet med profitt osv. Til slutt ville de vise oss det viktigste de hadde laget – nemlig en ovn med pipe. Kan du tro det? Med pipe! Vi skjønte ikke først hva som var så stort, men så skjønte vi det jo. De fleste har utendørs ovn fordi det blir så mye røyk, men med en pipe så kunne de ha innendørs ovn og det var jo et fremskritt uten like i denne landsbyen.
Tilbake på sykehuset fikk vi omvisning. Ikke helt samme standard som i Norge, men i minste et sykehus og de var veldig stolte av alt de hadde der.
Vi startet den 31. med å dra til en barneskole, Koroya Child Development, hvor vi fikk se alle klassene og rektoren fortalte om skolen. Den var stort sett for unger fra fattige familier på landsbygda. Der fikk de utdannelse også når de var ferdig på skolen fikk de pengestøtte til videre utdannelse så de også kunne ha en fremtid. Så samlet hele skolen seg på fotballbanen, også var det sang og dans. Vi sang noen sanger i retur og lærte de å si «hadetbra» også gikk turen videre til neste stopp.
Neste post på programmet var ESAF som jobber med å skape alternative arbeidsplasser for de som jobber i steinbruddet. Noen jobber nå med å lage ting av stein og av bambus. Vi dro først til et plass hvor de dyrker bambus og hvor de driver med steinhåndtverk. Vår guide fortalte først om bambusdyrking, og så ble vi tatt med bort de steinhåndtverkerne. De viste oss prosessen bak en plakett som de lager for lang tjeneste i arbeid.
Så kjørte vi til det stedet hvor de jobbet med bambusen. Utviklet ideer til ting de kunne lage av bambus, farging, pynting og ikke minst laging av produkter. Vi fikk en rundtur til de ulike avdelingene og fikk hilse på noen av de ansatte. Vi synes det var veldig spennende å få se hele prosessen fra bambusen ble plantet, til det ble et ferdig produkt. Til slutt kjørte vi til kontoret til ESAF hvor vi fikk en presentasjon av hva annet ESAF driver med. De har nemlig et prosjekt som heter «Let them smile» som går ut på å tilby utdanning til barn i fra fattige familier og stammer. Til slutt fikk vi se på varelageret deres og kjøpe det vi hadde lyst på.
Så var det tilbake til Bandojuri for lunsj før vi fortsatte videre i programmet vårt. Etter lunsj kjørte vi langt inn i ingenmannsland til vi plutselig var på en skole. Eller det føltes hvert fall sånn, i ettertid har vi skjønt at vi faktisk var i en landsby med navnet Kaerbani. Uansett, vi var på denne skolen og vi gikk inn i hvert klasserom, sa hei og gikk ut igjen. Til slutt følte vi oss som en vandrende dyrehage, i hvert fall når alle elevene fikk fri fra timen for å kunne dilte etter oss og kanskje til og med få klappe oss (les: ta oss i hånden). Så ble vi tatt med bort til en Aloe Vera plantasje og lederen for prosjektet fortalte oss om dyrkingen av aloe vera og vanningssystemet deres. De kuttet også noen blader så vi kunne kjenne på geleen inni og smøre på oss litt olje. Til slutt kom den store manndomsprøven i form av å spise aloe vera. Lederen og tolken vår tok det på strak arm, vi var litt mer skeptiske (for å si det mildt), men Trygve tok utfordringen. Ansiktuttrykket hans etterpå fikk oss andre til å si høflig nei takk og rygge noen skritt bakover.
Så gikk vi til et gutteinternat hvor de ønsket oss velkommen med musikk og sang. Noen av de minste guttene kom med blomsterkranser også ble vi takket i det vide og det brede for at vi hadde kommet for å besøke de. Trygve takket for velkomsten og sa noen ord om hvem vi var også var det opp og synge en sang (igjen…). Avsluttet besøket der med et gruppebilde av oss og alle guttene som klarte å trykke seg inn i bildet.
Neste hus langs veien var en barneskole til, der kunne ingen engelsk så vi sang en sang i hvert klasserom og smilte og vinket litt til alle barna som kikket nysgjerrig på oss. Så fulgte vi grusveien bortover og fikk øye på en stor gjeng med mennesker og vi ble litt usikre på om det var noen vi skulle møte eller hva det var. Det var tydeligvis hele menigheten til kirken der som hadde pyntet seg, tatt med instrumenter og satt en høyttaler bak på en sykkel og koblet til en mikrofon som de kunne synge i. I det vi kom bort så begynte de med sang, musikk og dans.
Jeg liker dans så jeg prøvde å kopiere dansebevegelsene deres der jeg stod på sidelinjen og tenkte vel egentlig ikke så mye over det, men en av folkene så meg og dro meg bort de dansende og da stod jeg der hånd i hånd med ei dame og danset en eller annen santaldans. Heldigvis fulgte de andre etter ganske fort så vi ble et tog av dansende damer. Trygve fikk utdelt et musikkinstrument og ble puttet inn i bandet. Musikkinstrumenter er mannfolksjobb her i området, ingen tvil om det. Så vi danset og spilte hele veien opp til kirken.
Der oppe ble vi ønsket velkommen også fikk vi… nå tenker du sikkert blomsterkranser, men det er faktisk feil, vi fikk glitterkranser?! Jeg ble nesten sjokkert selv, en krans jeg faktisk kan ta med meg hjem som et minne om superstjernestatusen vår. Noe annet som var annerledes her var at de tok gruppebildet først i stedet for sist, så vi stilte oss opp sammen med menigheten og smilte superstjernesmilene våre. Etter det ble vi servert lunsj/middag/jeg vet ikke helt hva slags måltid det var, mat var det i hvert fall. De var veldig glade og stolte over at vi hadde kommet helt til dem og ville gjerne vise oss alt på området, men de måtte nøye seg med å vise frem blomsterhagen sin før vi måtte dra. Vi skal egentlig være tilbake i Dumka før det blir mørkt, men vi kom knapt nok ut av porten før det begynte å bli mørkt. Vi slapp heldigvis unna med bare to nesten-påkjøringer av en ku og en syklist. Gatelys er så overvurdert så det har de ikke brukt penger på i denne byen.
Etter middag og kveldssamling gikk Trygve, Ellen, Ananda, Elise og jeg på besøk til Nelly som også bor her på området. Av alle steder så havnet vi på soverommet, vi krøllet oss opp i sengene sammen med verdens beste pledd og det er ikke tull en gang. Verdens beste. Hadde lyst til å stjele de og sende de i posten hjem til Norge, evt. bare legge igjen alle klærne mine så jeg kunne få plass til det teppet i bagasjen min. Vi pratet litt og så på film før vi gikk ut for å sitte rundt bålet i stedet. Det var så koslig, så det var med tungt hjerte vi måtte si hade og gå opp igjen. Vi trodde så at vi bare skulle gå rett i seng og ingen flere eventyr denne kvelden, men når vi kom opp til huset var vi jentene låst ute… og vakten hadde ikke mulighet til å hjelpe oss fordi slåene var dratt for inne. Vakten prøvde å vekke kokken ved å dundre på døren, med det resultat at han skremte de jentene som sov. De trodde jo det var noen som prøvde å bryte seg inn eller verre. Etterhvert fant vi ut at den ene ruta i døra til soverommet vårt var borte så Ellen fikk armen sin inn og etter litt om og men fikk hun dratt vekk slåen og vi kunne endelig få vår prinsessesøvn (eller i det minste noe søvn).