Den 2. februar hadde vi invitert noen ungdommer til å være litt sammen med oss. Leke litt, spille volleyball, feire bursdagen til Trygve og bli litt kjent rett og slett. Jeg brukte formiddagen til å oppdatere Globalbloggen siden vi nå endelig hadde litt internett. De andre lekte haien kommer og rødt-og-grønt-lys ute sammen med ungdommene.

Etter hvert tok jeg med kamera ut og fikk se de siste rundene av rødt og grønt lys før vi gikk til volleyballbanen. Der delte vi opp i lag og spilte frem til det ble mørkt. Da var det te, kake og snacks sammen med litt bursdagssang. Etter mat gikk jentene hjem, noen av guttene ble igjen og vi samlet oss i stuen for litt sang, dans og bønn før vi avsluttet kvelden.

Den første frebruar kjørte vi til Mohulpahari. Rettere sagt til sykehuset i Mohulpahari. Vi ble tatt i mot på sykepleierskolen der og tatt med til storsalen hvor alle studentene og lærerene også kom. Vi fikk blomsterkranser og sang som vanlig og tenkte at det var det, men nei da. De skulle gjøre en ting til som også var et velkomstrituale. Nemlig å vaske føttene våre. Vi ble litt satt ut og lurte på om vi hadde hørt riktig. Kikket litt på hverandre og var ikke helt sikre på om vi skulle ta av oss skoene. Men så kom det vaskefat og kluter så da var det av med sko og sokker. Prøve å se ut som det er den naturligste ting i verden at noen krabber rundt på gulvet og vasker føttene våre. Mens føttene våre tørket var det bønn og mer sang.

Etter at velkomstsermonien var over ble vi tatt med på omvisning på sykepleierskolen. Vi fikk se klasserom, bibliotek og forsøksrom blant annet. Så var det visst mat – uheldigvis for oss betydde mat den såkalte sukkersvampen og litt annet som jeg egentlig ikke aner hva var. Vi trykket i oss sukkersvampen så best vi kunne uten å skjære grimaser, hvilket vi har fått litt trening i nå.

Vi trodde at vi nå skulle bort på sykehuset, men det var inn i bilene og ut på landsbygda. Vi skulle nemlig besøke en landsby. Ble (som vanlig) tatt i mot med sang og dans. Synes at man begynne å gjøre det i Norge også; når man får besøk så  åpner man døren og sier velkommen og så danser man inn i stuen mens man synger en liten trall. Hadde vært så gøy og besøke folk! …også ble vi vasket på føttene! Igjen! Nå visste vi i hvert fall hva som skjedde så vi smilte og nikket. Fikk også blomsterkranser.

Etter velkomstsermonien så ble vi tatt med inn på gårdsplassen til noen santaler hvor vi ble servert puffet ris oppå tallerken laget av blader. No kidding. De var laget av blader. Blader fra trærne. Det var så kult. Puffa risen derimot… helt greit, men vi fikk jo veldig mye av det så uansett hvor mye vi spiste så det ut som det aldri skulle bli tomt. Mens vi spiste fortalte de om prosjektet sitt, som var et velferds-/gründerprogram. Alle måtte gi litt til felleskasse som igjen skulle bidra til noe for landsbyen eller gi støtte hvis noen ble syke. De laget ting som de kunne selge på markedet med profitt osv. Til slutt ville de vise oss det viktigste de hadde laget – nemlig en ovn med pipe. Kan du tro det? Med pipe! Vi skjønte ikke først hva som var så stort, men så skjønte vi det jo. De fleste har utendørs ovn fordi det blir så mye røyk, men med en pipe så kunne de ha innendørs ovn og det var jo et fremskritt uten like i denne landsbyen.

Tilbake på sykehuset fikk vi omvisning. Ikke helt samme standard som i Norge, men i minste et sykehus og de var veldig stolte av alt de hadde der.

Etter lunsj på onsdag så dro vi til Mary and Martha bible school. De ønsket oss velkommen med dans og sang, også forklarte de velkomstritualene til santalfolket før de ga oss.. noen som vil gjette? …blomster! Rektorinnen fortalte så om skolen – på santali.. så da var det bare nikk og smil, også fortalte tolken vår det samme på engelsk. De avsluttet presentasjonen med flere sanger og litt dans, før vi takket for gjestfriheten med å synge en sang vi også. Så ble vi tatt med på en omvisning, vi fikk se inne på internatene, og jeg har bestemt meg for å aldri klage på internatene på Bjerkely igjen.

Etter det fikk vi litt fri mens de laget mat til oss, og vi benyttet anledningen til å ta litt bilder på området, slappe litt av og prate litt. Så var det mat, og ingen av oss ble så veldig betrygget da Trygves reaksjon på maten er «eh..eh-he..ja..sukkersvamper..» og han ville ikke utdype det så veldig heller og svarte ikke på spørsmål på om det var godt eller vondt. Siden da har jeg spist sukkersvamp tre ganger og deler egentlig hans reaksjon, og vet fremdeles ikke helt hve jeg synes. Det smaker ikke vondt, men det er jo ikke godt heller. Det er egentlig bare spesielt.

Før jeg avslutter innlegget så vil jeg fortelle litt om hva som skjedde på kvelden. Det har seg sånn at hver onsdags kveld samler noen av de som bor på området seg for en felles bønnestund. Lederen starten med å ønske oss velkommen til menigheten, selv om det bare var denne ene gangen. Vi fikk utdelt salmebøker på santali og sang med så godt vi kunne. Så holdt lederen andakt på santali som vi egentlig skjønte ingenting av, men var jo en opplevelse det også. Så sang vi en salme til også var det over. Noen av oss synes salmebøkene var veldig interessante og Ellen fant en sang hvor det stod «norwegian» i en fotnote og spurte seg for. Det viste seg å være en julesang som var oversatt til santali fra norsk, og de endte opp med å sitte og synge den. På santali selvsagt.

Som tidligere nevnt så bor vi inne på et område med blant annet en skole og en radio. På onsdagen (den 30.) besøkte vi disse to stedene før lunsj. Vi startet med Don Bosco School. Da vi kom dit hadde det fortsatt ikke ringt inn til første time så alle elevene var i skolegården. I starten fikk vi masse blikk, men de kom nærmere og nærmere. Noen turte etter hvert å komme bort, i dette tilfelle var det å komme bort synonymt med å ta oss i handa og si «Good morning ma’am» og så gå videre. Til slutt kom så og si hele skolen bort for å ta oss i handa så da var det bare å smile, smile, smile og si «good morning» tilbake. Mitt høydepunkt her var at noen av jentene som snakket med meg kom bort med en blomst til meg. Hvor koslig er ikke det? Jeg mistenker at de stjal den fra et av blomsterbedene,
men det snakker vi ikke om.

Så ringte det inn, og alle elevene stilte seg opp i rekker i skolegården. Rektorinnen stod oppe på et slags podie og ønsket alle en fin skoledag før hun introduserte oss. Så da måtte vi opp på scenen og
få blomster og applaus. Vi synes det er litt flaut å bli dratt opp på scener og få blomster, men vi begynner faktisk å venne oss litt til det nå, men skal bli godt å slippe det også. De fortsatte så med det vanlige programmet, med synging, bønn og ord for dagen. Etter at alle elevene hadde gått til klasserommene sine fikk vi beskjed om at vi bare kunne gå rundt i klasserommene og fortelle om oss
selv og om Norge. Silje, Line og jeg gikk sammen til fem forskjellige klasser og snakket med de, sang sanger og tok bilder. Som om vi ikke var nervøse nok hadde vi tre et TV-team som fulgte etter oss uansett hvor vi gikk. Det samme TV-teamet insisterte på å intervjue Line etterpå, og vi andre trodde vi slapp unna, men når de skjønte at jeg kunne bittelitt santali så kastet de seg over meg og fikk meg til å snakke santali og snakke om Gandhi, Dumka og India. Minn meg på å aldri snakke santali i nærheten av et TV-team igjen!

I friminuttet så kom det masse elever og skulle ha autografer?! Det var visst ei jente som hadde spurt Ananda om hun kunne skrive i boka hennes og Ananda sa hun kunne gjøre det etterpå når de var ferdig med å snakke om Norge, så i friminuttet kom ikke bare hun, men hele klassen og skulle ha autografene våre.

Fra Don Bosco gikk vi videre til Radio Dumka. De startet med å gi oss blomster og ønske oss velkommen. Lederen der fortalte litt om radioen og presenterte de ansatte. Ellen fortalte så litt om hvem vi var og hva vi gjorde i India, sånn at alle de ansatte skulle skjønne hvem vi var. Så fikk vi en presentasjon av radioen og hva de gjorde. De var nemlig ikke bare en radio sånn som vi trodde. De jobbet gjerne med store saker som helse, så de hadde store prosjekter hvor det kom leger og utførte helsesjekker på folk i en landsby, også fikk de legen til å fortelle litt på radio om hvor viktig det var. De kunne også arrangere bønnemøter, eller noe i forbindelse med kirkelig arbeid også laget de et innlegg om det som hadde skjedd der.

Etter presentasjonen ble vi med inn på redigeringsrommet, hvor en av teknikkerne viste oss litt av det han gjorde og spilte musikk for oss. Så fikk vi te og kjeks, også pratet vi litt om forskjellige ting med de ansatte før vi avsluttet med et stort gruppebilde av oss og de ansatte.

Dagens outfit (burde selvfølgelig hatt det i helfigur så dere hadde fått sett draktene ordentlig, men men). Synes de fremhever hvor trøtte vi ser ut, og ikke minst så viser det fram de fine, hvite armene mine så jeg får et eksotisk preg.  

P.S. Dette er det som skjedde før lunsj, etter lunsj kommer i et senere innlegg.

På tirsdag (den 29.) så begynte vi dagen med å fylle ut «Arrival report of foreigners» skjemaer som vi tok med ned til politistasjonen sammen med passene våre. Da vi var på vei til politistasjonen så fikk vi et og annet blikk, Dumka er ikke akkurat det stedet som er mest kjent for sin turisme så det er veldig uvanlig med hvite mennesker her. Inne på politistasjonen sjekket de skjemaene, passene og visumene våre, og ønsket oss velkommen til Dumka og håpet at vi ville ha et fint opphold her. Da vi kom ut igjen fra politistasjonen slapp vi ikke like lett unna, da var både avisen og TV-reportere på plass og når noen begynner å gi oss oppmerksomhet så er det tydeligvis fritt frem for stirring, hvisking og peking, men vi tok det med et smil.

Tilbake på Bandojuri spiste vi lunsj og slappet av litt. Etter lunsj dro vi inn til Dumka, men ikke på hvilken som helst måte, men med sykkeltaxier/rickshawer. Vi klarte ikke helt å bestemme oss
for om det var mest morsomt eller mest skummelt, men vi kom oss inn til sentrum. Planen for turen var å kjøpe klær og litt snacks, men når vi kom over store, tjukke pledd så ofret vi gladlig noen rupi for et par av de. Huset vi bor i kan ikke skryte på seg å være varmt så vi hadde våknet flere ganger om natten for å få ullteppene vi hadde til å avgi mer varme. Forgjeves… men med de nye
teppene våre har det faktisk blitt litt for varmt, men vi klager ikke.

Vi ruslet litt rundt i byen som vi ønsket (i grupper på tre og tre selvfølgelig) og kjøpte de tingene vi trengte (les: ville ha). Det er ikke så mye å se i Dumka så vi fant fort en rickshaw som kunne ta oss med tilbake. Dessverre for oss kunne ikke sjåførene våre engelsk og vi er hvite, «naive» turister så de bestemte seg jo for å svindle oss. Ananda og jeg prøvde å gi 20 rupi som vi hadde gitt for
turen til Dumka, men sjåføren vår gikk ikke med på det og ble litt irritert. Vi prøvde å holde prisen så lav som mulig, men måtte til slutt gå med på 60 rupi. Litt irriterte var vi over å ha blitt svindlet, men da de andre kom og fortalte at de hadde gitt både 100 og 120 rupi så lo vi av hele greia. 60 rupi er jo
uansett småpenger for oss.

Resten av kvelden gikk med til mat, ligretto, lesing og kos.

Den 28. var dagen hvor vi skulle reise fra Kolkata til Dumka. Vi våknet halv seks..gjesp.. og klarte på mirakuløst vis og ikke sovne igjen så vi stod klare med bagasjen kvart over seks. Så når taxiene kom så var det bare å trykke inn bagasjen og kjøre til togstasjonen. Rundt åtte – halv ni så kom toget så vi fant våre seter i vogn c1, fikk stuet bagasjen opp på hattehyllene (lettere sagt enn gjort) og satt oss. Togreisen var på litt over fire timer og vi slo i hjel tid med lesing, soving, fotografering og prating.

Det jeg synes var det rareste på denne turen var at på stasjonene kom det på mange selgere som gikk gjennom vognene og prøvde å selge varene sine. Varene var alt fra chips, til leker og egg. Under hele togturen gikk det en chaiwalla att og frem på toget og han fant noen gode kunder i noen av oss. (Chai er te med melk.)

Klokken ett var vi fremme på stasjonen vi skulle av på. Vi ble fortalt at stedet vi skulle
bo på var en kjøretur unna. Hva det ville si visste vi ikke, men vi var mest opptatt av de dårlige veiene og landskapet som var et helt annet enn det vi hadde sett så langt på turen. Her så vi skoger, landbruk, landsbygda og folkene som bodde der. To timer senere var vi i Dumka på Bandojuri Mission, hvor vi skulle bo. Første inntrykket var at det var et stort murhus, uten varme og
elektrisitet. Det inntrykket har forbedret seg en del siden da.

Først ble vi servert middag – ris og potetcurry, som forøvrig også er menyen til alle andre måltider også, med unntak av frokost. Etter mat viste Trygve oss rundt i huset før vi fikk litt fritid til å pakke ut, slappe av eller hva vi måtte ønsket. Noen av oss tok med oss kameraene ut på oppdagelsesferd på området. Vi bor nemlig inne på et område hvor det bor en del andre, og det er en kirke, en
skole, internat og litt forskjellige andre ting. Tilbake i huset tok Trygve oss med opp på taket. For å komme dit må vi opp noe som må være verdens skumleste trapp. Jeg var sikker på at det var her jeg skulle dø fra jeg gikk opp på det første trinnet. Men heldigvis var det bryet verdt når vi kom opp. Hadde det ikke vært for myggen og kulden når mørket kommer så hadde vi sikkert bodd der oppe.
Så før vi bli spist levende så bet vi tennene sammen og gikk ned igjen samme veien som vi kom.

Klokken seks gikk vi bort på internatområdet og snakket med barna som bodde der og prøvde å bli litt kjent med de. Resten av kvelden gikk med til kos og ligrettospilling før vi tok tidlig kvelden.

Første dagen var en dag for å komme over kultursjokket. Innse det faktum at uansett hvor du går, uansett når på døgnet vil det være folk der. Folk bor overalt. Overalt inkluderer gaten, så når du går på et fortau går du antageligvis på soverommet, badet eller kjøkkenet til en familie på 5 eller 6 personer. Du må konstant kikke ned for å være sikker på at du ikke tråkker på noen som sover eller kikke bort for å ikke forstyrre personen som dusjer ved siden av deg når du venter på grønn mann. Du må kjempe mot samvittigheten din når tre barn i fillete klær rekker ut en hånd og ber om en bedre fremtid og alt du kan gjøre er å ignorere dem og gå videre. Jeg hadde så lyst til å bare tømme lommeboken min i hendene dems, men gjentatte beskjeder om å ikke gi noe fordi disse barna har alternativer som vil gi dem skolegang, mat og tak over hodet, men at på grunn av naive turister så velger de å gå gatelangs og tigge istedet.

Innse at rødt lys ikke nødvendigvis betyr at bilene stopper, men at de kanskje har vikeplikt for de bilene som da har grønt lys. At stripene på veien som indikerer kjørebaner og ulike filer egentlig bare er til pynt. En opprinnelig tofelts kjørebane fungerer fint som en femfelts også. Tuting brukes hele tiden. Hele tiden. Det er en type tuting for «jeg vil forbi», en annen for «nå kjører jeg forbi», en tredje for «du er idiot som bare kjører i 50», og to-tre ullike typer tuting når man bremser, «jeg bremser fordi jeg må», «jeg bremser fordi du kom i veien» og «krise-bremsing for å ikke kjøre på noen» også videre, dere trenger vel ikke hele tute-ordboken, gjør dere? Bare et lite tips, overlat kjøringen til de lokale, ikke lei bil hvis du skal på ferie i India!

Bønnetid. De blokkerte fortauet, og hele den ene kjøreretningen. For oss kom det som en overraskelse, men de lokale ventet tålmodig i kø eller kjørte en annen vei så tydeligvis ikke noe uvanlig.

Ikke det beste bildet, men var sikkert tusen ledninger festet til hver stolpe, fullstendig kaos…

Destinasjon: India

Har opplevd så masse at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å få alt det ut til dere gjennom skjermen. Antageligvis så klarer jeg ikke det heller, men jeg kan jo skrive litt og vise bilder og slenge på en anbefaling om å dra til India for en opplevelse du sent vil glemme.

For de av dere som har fulgt med på Globalbloggen så vet dere at jeg skrev mye der, og innleggene som jeg skrev der vil komme igjen her, kanskje med litt flere personlige tilføyelser.

Vil dele opp innleggene etter dager. Noen dager vil til og med bli delt opp i to innlegg siden det skjedde så mye noen av dagene. Her kommer noen bilder fra reisedagen.