NB! Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen eller klage på manglende tilrettelegging. Da jeg opprettet kategorien «Et liv uten lyd» bestemte jeg meg for at jeg skulle vise alle sider av det å være hørselshemmet. Dette er et innlegg om noe av ulempene, den såkalte baksiden. Hørselshemmede bruker krefter bare på å føre en helt vanlig samtale og når man er så kraftig hørselshemmet som jeg er så er hver samtale en utfordring. Noen ganger blir utfordringene for store og vi faller ut. I stedet for å skrive et generelt innlegg om det har jeg valgt å skrive om en konkret hendelse fra mitt liv.
Å reise tre uker i India er slitsomt. Når du da er sammen med folk hele tiden og bruker kreftene dine på å forstå hva de sier blir det ikke akkurat bedre. Uansett hvor dårlige senger vi hadde fikk jeg alltid sove fordi jeg var utslitt. I starten var jeg optimistisk og tenkte at jeg ville bli kjent med alle stemmene i løpet av et par – tre dager og det ville gå fint. Selv om jeg måtte få folk til å oversette hva flyvertinnene, eller resepsjonisten sa til meg. Etter noen dager tenkte jeg at vi ikke hadde så mye fellesprogram så fikk ikke snakket med alle så mye, og på kveldene når vi var sammen så var jeg jo sliten etter en hel dag så det var ikke så rart at jeg ikke klarte å konsentrere meg nok om hva folk sa. Jeg avfeide hele problemet, hadde det gøy når jeg kunne og skyldte energimangelen på hektiske dager og mye inntrykk.
Første dagen i Dumka besøkte vi internatet til Don Bosco. Fra første sekund vi gikk inn det visste jeg at det ikke ville gå. Strømmen hadde gått så det var bare lyset fra solcellelamper og stearinlys, dårlig akustikk og mange som snakket på en gang. Flere av jentene var litt sjenerte og ikke så ivrig på å ta kontakt så jeg satset på å være en av de. Etter hvert som de tok motet til seg måtte jeg innse faktum; jeg var sjanseløs. Jeg kastet inn håndkleet og gikk tilbake til huset for jeg ville heller sitte der alene enn å slite meg ut med noen andre.
Resten av uka dro vi rundt på ulike stedet hvor det alltid var noen fremmede folk som skulle snakke masse om sitt prosjekt/ sin jobb. Jeg skyldte på det for at jeg ikke klarte å henge med på det sosiale på kvelden. Det var jo en del ligrettospilling så jeg tenkte at det kan jeg i hvert fall være med på uten å virke helt tufs. Problemet er jo at folk snakker selv om de spiller så praten og latteren gikk over hodet på meg. Prøvde å late som om det ikke stakk litt i hjertet hver gang de lo av en vits jeg ikke hørte, smilte og ventet tålmodig hver gang vi måtte vente fordi noen hadde latterkrampe. Til slutt gikk jeg over til å bruke kveldene på å skrive reisedagbok. Fremdeles skyldte jeg på disse fremmede stemmene som vi hørte på hele dagen.
Tilbake i Kolkata skyldte jeg på trafikken og alle menneskene som laget støy. Her var vi jo bare tre og tre så det skulle jo ikke vært så vanskelig. Likevel klarte jeg ikke å hoppe inn i samtalene fordi jeg rett og slett ikke skjønte hva de sa, det måtte være støyen rundt. Under fellesmiddagen sa jeg til meg selv at problemet var langbordet. Samtalen var for langt unna rett og slett. Men nå begynte jeg å motsi meg selv. Jeg kunne jo snakke med en av de andre som satt ved siden av, men igjen lager jeg unnskyldninger. Hadde jo vært mye som skjedde den dagen. Jeg var sliten og det ble jo litt mye bakgrunnsstøy.
På flyet til Kerala tok jeg meg selv i å ønske at det var flyet hjem jeg hadde sitti på. Jeg var så sliten, gjennomsliten på en måte, men tenkte at nå er det jo ferieuka igjen. Får sove lenge og godt. Kreftene ville komme tilbake her. Etter et par dager begynte jeg å telle dager igjen til hjemreise. Lengtet etter kjente stemmer, muligheten til å være alene og til å få ladet batteriene. Hver morgenen sa jeg til meg selv i speilet at jeg hadde sovet godt og at dette ville bli en bra dag. Jeg overtalte meg seg til å skyve problemene fremover. Ignorerte varslene om at batteriet begynte å bli tomt. Var jo bare noen dager igjen.
Søndag kveld meldte jeg meg ut av en samtale og sa det rett ut at jeg ikke ville klare å henge med når alle skulle snakke i munnen på hverandre. Fikk kommentaren «du kan høre hvis du vil» i retur og jeg gikk rett på veggen. Rømte ut i hagen og fant den mest bortgjemte kroken jeg kunne og jeg gråt. Alle tankene som jeg hadde dyttet vekk og hysjet ned kom frem i lyset. Alt jeg hadde til forsvar var tårer. Jeg måtte innse at jeg hadde forvekslet vennlighet med forståelse. At unnskyldningene mine ikke var nok. Jeg måtte innse at jeg etter tre uker likevel ikke forsto hva alle sa. At jeg var lei meg fordi jeg fremdeles måtte være sammen med de noen dager til. Følte meg som den dårligste personen på jord som ikke har lyst til å være sammen med vennene sine mer. Jeg var så sliten. Så utrolig sliten. Jeg gråt meg ferdig og bestemte meg for å kaste inn håndkleet. Du kan høre hvis du vil. Skjønte de ikke hvor mye jeg ville. Jeg ville det så inderlig. Så inderlig at jeg hadde gått på veggen i forsøket.
Jeg gikk til læreren min for å snakke, be om spesialtillatelse til å gå to og to de siste dagene. I det jeg satte meg brøt jeg sammen igjen. Det var nok det verste for meg. Jeg har alltid jobbet så hardt for å holde fasaden når jeg har det tungt. Tre uker på tur og hele fasaden raser. Jeg som alltid har kjempet for å ikke bryte sammen. Og om jeg skulle bryte så jeg skulle jeg aldri gjøre det foran mennesker. Der satt jeg, på sengekanten, og gråt som om hele verden var ødelagt. Bare det sier noe om hvor sliten jeg var. Hadde jeg hatt noe krefter igjen hadde jeg brukt de på å holde fasaden. Hun trøstet meg så godt hun kunne og jeg fikk tørret tårene og forvandlet hikstene mine til ord som forklarte dette sammenbruddet.
På nødbluss og uten indre motivasjonstaler kom jeg på et eller annet vis gjennom de to siste dagene. Jeg prøvde å komme meg opp på beina igjen, men hver gang jeg tok et prøvende skritt kræsjet jeg bare i denne veggen av lyd som jeg ikke hadde krefter til å forsere. Så jeg krøllet meg sammen til en ball og bare lengtet hjem til stillhet.
