Den siste dagen kunne vi gjøre hva vi ville. Jeg gikk litt på stranda, spiste crêpes, handlet litt og gikk helt til topps i fyrtårnet sammen med Ananda. Kjempeskummelt, men litt gøy fordi vi gikk/klatret helt til topps og da er det lov å være litt stolt. Kvelden brukte vi til å pakke og dille rundt. Klokken 1 (på natten) lukket vi dørene og satte kursen på flyplassen og videre hjem.

Den 10. fikk vi møte og ri på en elefant! Jeg gjentar; vi fikk møte og ri på en elefant! Hun het Sarasvati (oppkalt etter en indisk gudinne) og var kjempegrei. Først klappet vi henne og matet henne med masse bananer. Tok bilder og gledet oss over å få være sammen med en elefant. Så var det elefantridning for de som ville. Jeg var litt småskeptisk på grunn av høydeskrekken min, men lot meg rive med av de andres entusiasme og tok en tur sammen med Ananda. Det gikk stort sett greit, men litt redd var jeg jo. Nok til at det kom en tåre eller to, men fikk klemmer av jentene og noen trøstende ord så alt gikk bra.

Fra 8. til 9. februar bodde vi på husbåt. Veldig deilig å bare slappe av og se landskapet flyte sakte forbi. Selv om jeg holdt meg i skyggen på grunn av *kremt* litt solbrent hud og faren for solstikk. Pakket meg inn med sjal og vannflasken var aldri langt unna så noe solstikk fikk jeg ikke, noe jeg derimot fikk var en opplevelse.

Tidlig den 6. februar reiste vi fra hotellet med kurs for flyplassen. Målet var Lighthouse Beach i Kerala. En uke med soling og sløving på stranda (trodde vi). Gjennom innsjekk og sikkerhetskontroll. Venting. Venting, Venting. Inn på flyet og opp i luften. Mellomlanding. Venting. Opp i luften. Ned på jorda. Og der var vi i Kerala. Faren til Ananda møtte oss på flyplassen og tok oss med til hotellet vi skulle bo på. Vedic Heritage.

Etter at vi hadde satt fra oss bagasjen var det omtrent førstemann til å ta på badetøy og løpe ned på stranda. Jeg gikk for fotografjobben og beholdt klærne på og det var like så greit, for i det øyeblikket de andre var i vannet begynte det og regne så smått. Noen minutter senere pøste det ned og vi på land fant veien tilbake til hotellet rimelig fort.

Senere på kvelden var det fellesmiddag på en restaurant på stranda før vi avsluttet den første kvelden i Kerala.

Neste dag var fridag som fra nå av omtrent er synonymt med soling, bading og shopping i butikkene ved stranda. Med andre ord; en dag med en god dose feriefølelse.

Mandagen reiste vi tilbake til Kolkata via en lang togtur. På dette toget var det i tillegg til selgererne også «togmusikanter» som spilte og sang og så gikk rundt og ba om penger. Vi hadde ikke fått vite så mye om stedet vi skulle bo, bare at det var helt greit, ca som BMS og litt nærmere New Market. Viste seg at helt greit betydde hotell! Det var ni fornøyde jenter som stod i resepsjonen når vi skjønte at det var her vi skulle bo. Myke senger, ordentlig dusj og New Market rett på andre siden av gata. Helt greit! Vi gikk rundt og bare «åh, kjenn på senga», «det er dusj her!», «Det er ikke spindelvev på veggene» og så videre. Vårt rom bestemte oss for å virkelig nyte det faktum at vi var på hotell med å bestille room service i stedet for å gå ut og spise. Mens vi ventet på maten dusjet vi og pakket ut.
Etter mat vasket Line og Ananda litt klær i en bøtte på badet (selvfølgelig) før vi gikk opp til kveldssamling.

Tirsdagen var fridag så vi ruslet litt rundt og kikket i butikker og gjorde det vi følte for. På kvelden var det fellesmiddag, som vi heller ikke hadde fått så mye info om. Også denne gangen viste det seg å være noen (mange) hakk bedre enn vi hadde trodd. Vi skulle nemlig på middag på Grand hotell som har de beste restaurantene i Kolkata.

Vi avsluttet kvelden med kveldssamling hvor vi ga Trygve en tre gaver! Dette var jo siste dagen med Trygve så vi ville jo si takk for at han hadde vært med oss de to første ukene og at det hadde vært veldig hyggelig.

Etter lunsj (den 03.) så kjørte vi i 1,5 time til Benegaria for å se på flere steingrusverk i området der. Hvis du vil lese mer om hva som skjer der kan du lese her: http://www.acta.as/index.php?kat_id=315 Vanligvis får ikke folk utenfra, i hvert fall ikke vestlige, hvite mennesker, komme inn på området, men Normisjon må ha dratt kraftig i noen tråder for mirakelet over alle mirakler skjedde. 9 ungdommer fra Bjerkely fikk komme inn på området. Riktignok bare i fem minutter, men vi var der. Kameraet vårt vil kanskje si dessverre for der er det så mye støv at det legger seg på alt i løpet av et millisekund. Jeg pusset støv av kameraet i en evighet før jeg ga opp og tenkte at det aldri ville bli helt rent igjen. Det samme tenkte jeg om håret mitt også forøvrig. Men vi fikk noen (få) bilder, og forhåpentligvis kan Normisjonen bruke noen av de.

Vi hadde jo sett filmen som KOMPIS har laget om steingrusverket, men tror ikke det helt gikk opp for oss hvor ille det var. Vi snakker om barn i 12-13årsalderen som jobber for seks kroner dagen med å lempe stein i en bøtte, bære det til maskinen og helle det oppi der. Dette gjør de flere timer om dagen, i et sinnsykt støvinferno som ødelegger lungene deres og arbeidet ødelegger kroppene deres og de går rundt i steinhaugen uten sko. Noen er så «heldige» at de har flipflops på føttene og et skjerf tullet rundt ansiktet, men tror det uansett ikke gjør det verdt det. Seks kroner dagen for å ødelegge livet sitt på en smertefull og langvarig måte.

Etter å ha fått et lite hint om at fem minutter egentlig var litt for lenge for oss å være der så bestemte vi oss for å dra før vi fikk flere hint. Vi kjørte da til et gammelt steinbrudd i nærheten. De graver seg nedover til de kommer så langt ned at grunnvannet siger inn, og da flytter de til et nytt sted og graver der i stedet. Slik har mye av santalenes landbruksområder blitt ødelagt uten at de får så mye igjen for det.

På søndag (den 03.) begynte vi dagen med gudstjeneste i en santalkirke. Vi var ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre så vi trykket oss sammen på noen benker og prøvde å gjøre oss usynlige. Hvilket viste seg å være umulig… Vi ble kalt frem til presten, også var det noen som sang en velkomstsang også var det blomsterkranser som skulle deles ut. Vi fikk jo alle en hver også kom det enda flere og noen fikk to og Trygve fikk tre blomsterkranser så vi ble litt forfjamset, men vi smilte og tok i mot hilsninger som best vi kunne. Så var det enda en sang før vi kunne gå og sette oss igjen.

Vi hadde jo fått beskjed om å prøve å synge med og se ut som om vi hang med på alt som skjedde. På første salmen var det litt sånn mumling ut i luften som forhåpentligvis ingen hørte, men damen på benken foran oss skjønte at vi kanskje ikke var de flinkeste på santalske salmer og lånte oss sin salmebok og da gikk det litt bedre. Etter hvert var det også lesing fra bibelen (damen foran lånte oss sin bibel) og bønn. Det er tydeligvis ikke helt som i Norge. Her måtte vi ned på kne, også sa presten noe også var det opp og stå, også pratet presten litt og så måtte vi ned igjen på kne og så videre. Du skjønner tegningen. Ikke like lett å henge med på alt, noen satte seg på benken når vi reiste oss og noen satte seg ned når vi skulle på kne, men vi hjalp hverandre så best vi kunne og lot som om vi hadde gjort alt riktig.

Til slutt, for vår del, var det kollekt, vi var ikke helt sikre på hvor mye som var vanlig så vi ga det vi følte for. Tror aldri de kollektbøssene har inneholdt så mye penger før, men var godt å kunne gi noen penger. Vi har jo ikke fått lov til å gi penger til folk på gata, enda hvor synd vi synes på dem og for oss er 50 rupi (f.eks) next to nothing så kostet oss ikke så mye å glede dem.

Etter kollekt så snek vi oss ut og dro tilbake til Bandojuri for å spise lunsj før neste post på prosjektet.

P.S Vi fikk ikke lov til å ta bilder  i kirken så dette innlegget blir nok bildeløst