Vi startet den 31. med å dra til en barneskole, Koroya Child Development, hvor vi fikk se alle klassene og rektoren fortalte om skolen. Den var stort sett for unger fra fattige familier på landsbygda. Der fikk de utdannelse også når de var ferdig på skolen fikk de pengestøtte til videre utdannelse så de også kunne ha en fremtid. Så samlet hele skolen seg på fotballbanen, også var det sang og dans. Vi sang noen sanger i retur og lærte de å si «hadetbra» også gikk turen videre til neste stopp.
Neste post på programmet var ESAF som jobber med å skape alternative arbeidsplasser for de som jobber i steinbruddet. Noen jobber nå med å lage ting av stein og av bambus. Vi dro først til et plass hvor de dyrker bambus og hvor de driver med steinhåndtverk. Vår guide fortalte først om bambusdyrking, og så ble vi tatt med bort de steinhåndtverkerne. De viste oss prosessen bak en plakett som de lager for lang tjeneste i arbeid.
Så kjørte vi til det stedet hvor de jobbet med bambusen. Utviklet ideer til ting de kunne lage av bambus, farging, pynting og ikke minst laging av produkter. Vi fikk en rundtur til de ulike avdelingene og fikk hilse på noen av de ansatte. Vi synes det var veldig spennende å få se hele prosessen fra bambusen ble plantet, til det ble et ferdig produkt. Til slutt kjørte vi til kontoret til ESAF hvor vi fikk en presentasjon av hva annet ESAF driver med. De har nemlig et prosjekt som heter «Let them smile» som går ut på å tilby utdanning til barn i fra fattige familier og stammer. Til slutt fikk vi se på varelageret deres og kjøpe det vi hadde lyst på.
Så var det tilbake til Bandojuri for lunsj før vi fortsatte videre i programmet vårt. Etter lunsj kjørte vi langt inn i ingenmannsland til vi plutselig var på en skole. Eller det føltes hvert fall sånn, i ettertid har vi skjønt at vi faktisk var i en landsby med navnet Kaerbani. Uansett, vi var på denne skolen og vi gikk inn i hvert klasserom, sa hei og gikk ut igjen. Til slutt følte vi oss som en vandrende dyrehage, i hvert fall når alle elevene fikk fri fra timen for å kunne dilte etter oss og kanskje til og med få klappe oss (les: ta oss i hånden). Så ble vi tatt med bort til en Aloe Vera plantasje og lederen for prosjektet fortalte oss om dyrkingen av aloe vera og vanningssystemet deres. De kuttet også noen blader så vi kunne kjenne på geleen inni og smøre på oss litt olje. Til slutt kom den store manndomsprøven i form av å spise aloe vera. Lederen og tolken vår tok det på strak arm, vi var litt mer skeptiske (for å si det mildt), men Trygve tok utfordringen. Ansiktuttrykket hans etterpå fikk oss andre til å si høflig nei takk og rygge noen skritt bakover.
Så gikk vi til et gutteinternat hvor de ønsket oss velkommen med musikk og sang. Noen av de minste guttene kom med blomsterkranser også ble vi takket i det vide og det brede for at vi hadde kommet for å besøke de. Trygve takket for velkomsten og sa noen ord om hvem vi var også var det opp og synge en sang (igjen…). Avsluttet besøket der med et gruppebilde av oss og alle guttene som klarte å trykke seg inn i bildet.
Neste hus langs veien var en barneskole til, der kunne ingen engelsk så vi sang en sang i hvert klasserom og smilte og vinket litt til alle barna som kikket nysgjerrig på oss. Så fulgte vi grusveien bortover og fikk øye på en stor gjeng med mennesker og vi ble litt usikre på om det var noen vi skulle møte eller hva det var. Det var tydeligvis hele menigheten til kirken der som hadde pyntet seg, tatt med instrumenter og satt en høyttaler bak på en sykkel og koblet til en mikrofon som de kunne synge i. I det vi kom bort så begynte de med sang, musikk og dans.
Jeg liker dans så jeg prøvde å kopiere dansebevegelsene deres der jeg stod på sidelinjen og tenkte vel egentlig ikke så mye over det, men en av folkene så meg og dro meg bort de dansende og da stod jeg der hånd i hånd med ei dame og danset en eller annen santaldans. Heldigvis fulgte de andre etter ganske fort så vi ble et tog av dansende damer. Trygve fikk utdelt et musikkinstrument og ble puttet inn i bandet. Musikkinstrumenter er mannfolksjobb her i området, ingen tvil om det. Så vi danset og spilte hele veien opp til kirken.
Der oppe ble vi ønsket velkommen også fikk vi… nå tenker du sikkert blomsterkranser, men det er faktisk feil, vi fikk glitterkranser?! Jeg ble nesten sjokkert selv, en krans jeg faktisk kan ta med meg hjem som et minne om superstjernestatusen vår. Noe annet som var annerledes her var at de tok gruppebildet først i stedet for sist, så vi stilte oss opp sammen med menigheten og smilte superstjernesmilene våre. Etter det ble vi servert lunsj/middag/jeg vet ikke helt hva slags måltid det var, mat var det i hvert fall. De var veldig glade og stolte over at vi hadde kommet helt til dem og ville gjerne vise oss alt på området, men de måtte nøye seg med å vise frem blomsterhagen sin før vi måtte dra. Vi skal egentlig være tilbake i Dumka før det blir mørkt, men vi kom knapt nok ut av porten før det begynte å bli mørkt. Vi slapp heldigvis unna med bare to nesten-påkjøringer av en ku og en syklist. Gatelys er så overvurdert så det har de ikke brukt penger på i denne byen.
Etter middag og kveldssamling gikk Trygve, Ellen, Ananda, Elise og jeg på besøk til Nelly som også bor her på området. Av alle steder så havnet vi på soverommet, vi krøllet oss opp i sengene sammen med verdens beste pledd og det er ikke tull en gang. Verdens beste. Hadde lyst til å stjele de og sende de i posten hjem til Norge, evt. bare legge igjen alle klærne mine så jeg kunne få plass til det teppet i bagasjen min. Vi pratet litt og så på film før vi gikk ut for å sitte rundt bålet i stedet. Det var så koslig, så det var med tungt hjerte vi måtte si hade og gå opp igjen. Vi trodde så at vi bare skulle gå rett i seng og ingen flere eventyr denne kvelden, men når vi kom opp til huset var vi jentene låst ute… og vakten hadde ikke mulighet til å hjelpe oss fordi slåene var dratt for inne. Vakten prøvde å vekke kokken ved å dundre på døren, med det resultat at han skremte de jentene som sov. De trodde jo det var noen som prøvde å bryte seg inn eller verre. Etterhvert fant vi ut at den ene ruta i døra til soverommet vårt var borte så Ellen fikk armen sin inn og etter litt om og men fikk hun dratt vekk slåen og vi kunne endelig få vår prinsessesøvn (eller i det minste noe søvn).
